Kan kvinner pynte seg i fine klær og bære smykker?

Likeså skal kvinnene kle seg sømmelig og pynte seg i ærbarhet og med måtehold, ikke med hårfletninger og gull eller perler eller kostbare klær, men med gode gjerninger, slik det sømmer seg for kvin­ner som bekjenner seg som gudfryktige.
1Tim 2:9-10

Likeså skal dere hustruer underordne dere under deres egne menn, for at også de som er vantro mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved hustruenes livsførsel, når de ser deres rene liv i gudsfrykt.
Deres pryd skal ikke være den utvortes - hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær,
men hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse - en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud.
For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sitt håp til Gud. De underordnet seg under sine menn.
1 Pet 3:1-5

Vår Herre Jesus Kristus har autoritet over oss. Og fordi Han er vår Herre, så har Han autoritet til å regulere vår klesdrakt så vel som alt annet som angår oss.

Disse skriftstedene tar for seg en fristelse som har størst til­trekningskraft på kvinner, enda menn ikke er immune mot den. Av denne grunn blir kvinner skilt ut som gruppe av Paulus og Peter for særskilt rådgivning.

I vår tid har vi sett at dette med moter har en større makt over mange kvinner enn det anstendighetssansen har. Til og med verdslige menn har blitt sjokkert over den lettkledte kles­drakten til mange kvinner som gir seg ut for å være kristne. Det er å beklage at mange kvinner heller tilegner seg moter som er designet for og av mennesker med tvilsom karakter, istedenfor å tilegne seg moter fra dem som søker å leve til Guds ære.

Jeg kan ikke se at hverken Paulus eller Peter her fastsetter strikte og jernharde regler, men det er et prinsipp inne i bildet her.

«Men Peter ba kvinner om å ikke flette håret eller gå med gull på seg,» vil noen hevde. (Ifølge min egengranskning var det skikk og bruk å tilbringe mye tid på det å flette håret og legge gull og småpynt i det.) «Han ba dem om å ikke stelle håret,» konkluderer de.

Jeg sier meg enig med predikanten O. B. Braune, som var pastor for Rosen Heights Assembly of God Church i Fort Worth i mer enn 40 år. Han er nå dratt for å være hos Herren. Han sa følgende om dette: «Jeg lærer kvinnene å dresse seg opp og se fin ut for seg selv og ektemennene sine. Jeg sier til dem: 'Du måtte se fin ut for å få ham, og det er best du ser fin ut om du vil beholde ham.'»

Peter sa ikke «IKKE...» For om han hadde sagt: «Flett IKKE håret,» og «ha IKKE på dere gull,» så hadde han også sagt: «Ta IKKE på dere klær.»

Det han sa var: «Deres pryd skal ikke være den utvortes -hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær..» (vers 3). Og selvsagt vet vi at han ikke ba dem om og ikke ha på seg fine antrekk eller klær.

På grunn av at dette utgjør en fristelse for kvinner sier han: «Tilbring ikke all din tid på håret ditt. Tilbring ikke all din tid på stelle deg i stand. Tilbring ikke all din tid på antrekk og klær.» (Om enkelte kristne kvinner hadde tilbrakt halvparten så mye tid som de bruker på håret og klærne til å be, faste og søke Gud, så ville de ha vært åndelige kjemper!) Peter forsøker å få fram en balansegang her.

Vi trenger balanse. Menigheten har en tendens til å falle i grøfta på enten den ene eller den andre siden av veien. Vi tren­ger ikke bevege oss mot det ekstreme på noen av måtene; vi behøver å bevege oss midt på veien.

Peters poeng er dette: Tilbring ikke all din tid på det ytre menneske. Men se først og fremst til at det indre menneske pyntes med en mild og stille ånd. Om du pleier mennesket på innsi­den først, så vil du ikke måtte bekymre deg så mye om den karen som er på utsiden.

Da jeg mottok dåpen i Den Hellige Ånd og kom over til pinsevennene, så var Full Gospel - menighetene striktere enn det de er nå. Nesten alle kvinnene hadde langt hår, fordi de hadde blitt lært at de skulle ha det.

En kvinnelig evangelist forårsaket opprør da hun klipte håret, eller «kortklipte» det som de kalte det den gang. Det kan hende enkelte ikke vil være i stand til å forstå terminologien her, men folk fra Texas og Oklahoma vil få tak i bildet når jeg sier at folket «threw conniption fits.» (Dette betyr omtrent «fikk raserianfall»).

Den kvinnelige predikanten sa: «Gud ba meg om å gjøre det.»

«Men Bibelen sier akkurat her,» konfronterte de henne, «at en kvinne skal ha langt hår.»

«Det fins imidlertid andre skriftsteder, skjønner dere. (Skrift må tolkes i lys av Skrift.) Jeg fikk se at Peter sa: Tilbring ikke all din tid på ditt ytre menneske - på håret ditt; men se først og fremst til at det indre menneske pyntes med en stille og mild ånd. Det gikk opp for meg at jeg tilbrakte for mye tid på det lange håret mitt for å få det til å se fint ut. Etterat jeg klipte håret drar jeg bare kammen igjennom det, og så er jeg ferdig. Jeg kan tilbringe tid med Bibelen og tid i bønn. Jeg er faktisk mer åndelig nå og vandrer nærmere Herren enn tidligere. Jeg tilbrakte for mye tid på det ytre menneske.

Her er det nødvendig å få fram en balansegang. Jeg vil si følgende: De kvinner som forkynner Evangeliet bør være sær­skilt påpasselig med å unngå nettopp et slett og usømmelig utseende. (Det kan være klokt av dem som inntar en eller an­nen ledende stilling å helle til konservativt hold når det gjelder klesdrakt og oppførsel.)

Paulus råder kvinner til å ha gode gjerninger istedenfor å gå til ytterligheter når det gjelder disse tingene. En kan med letthet se at om en kvinne hadde tilbrakt for mye tid på enkelte av disse områdene, så ville hun ikke hatt tid til å gjøre gode gjerninger. Peter tilrår pynting av det indre menneske. Det tar tid å pynte det indre menneske. Det hele munner ut i den kamp som er i oss alle mellom kjødet og ånden.

Jeg tror ikke vi trenger å fastsette jernharde regler og lage en liste over ting vi kan og ikke kan gjøre. Vi har heller ikke rett til å påtvinge andre våre meninger og ideer.

Jeg har alltid vært svært konservativ. Det tok min kone de ti første årene av vårt ekteskap å få meg til å fatte hvilken me­ning det hadde å gå med giftering. Jeg likte simpelthen ikke ringer. Men jeg hadde ikke noen oppfatninger når det gjaldt om andre burde gå med ringer; det var ikke min sak. Det er ikke meningen at jeg skal regulere din samvittighet; det er det du som skal gjøre. Det er noe som er imellom deg Gud. La enhver finne ut hva som er rett for ham eller henne når det gjelder dette. Min kone fikk tilslutt overtalt meg til å gå med en enkel gullring, og så ga hun meg en slik en til jul. Jeg begynte å gå med den, og etter hvert likte jeg den mer og mer. Det varte ikke lenge før jeg sa til henne: «Jeg har lyst på en til.» Og så skaffet hun meg enda en ring. (Enkelte ganger har vi forutinntatte, fordomsfulle holdninger angående noe, men så finner vi ut at det ikke på langt nær var så ille som vi trodde.)

Jeg likte ikke damenes øreringer. Jeg var ikke lumpen an­gående det men uttrykte mitt ønske på en så kjærlig måte jeg bare kunne, og min kone gikk ikke med øreringer i de første 25 årene av vårt ekteskap. Men tilslutt ba jeg henne gjøre det hun selv ville, og gå med dem om hun hadde lyst til det. Dette gjaldt nemlig bare hva jeg likte og ikke likte. Jeg kunne ikke se at Gud brydde seg noe særlig. Når alt kom til alt hadde jeg sett at Gud frelste folk i Afrika og døpte dem med Den Hellige Ånd mens de gikk med ring i nesen!

Søster Maria Woodworth-Etter het en fremragende predi­kant i pinsebevegelsens første tid i USA. Hun var født i 1844 og begynte sin helbredelsestjeneste i 1885. Da hun var 70 år hadde hun et telt med 22000 sitteplasser, og hun prekte uten mikro­fon og lydanlegg.

Jeg så en utgave av Dallas Times Herald fra 1911, og akkurat der på forsiden sto det angående møteserien hennes: «Ta pa­raplyene ned, gutter, og kom ut til teltmøtene i Fair Park. Gud helbreder nå de syke slik Han gjorde det på Jesu og apostlenes tid.»

Artikkelen fortsatte med å fortelle hvordan person etter person ble helbredet, og hvordan byens leger nå undersøkte dem både før og etter. Noen av de mest usedvanlige mirakler en noen gang har hørt om fant sted i hennes møter. Den kvin­nen var en kraftstasjon for Gud.

Men hun gikk ikke engang inn i sin tjeneste før hun ble eldre. Gud hadde kalt henne til å preke da hun var ung, men menigheten hennes sa at kvinner burde tie. Hun ville derfor ikke adlyde Gud og kom på den måten ut av Hans vilje. Hun opplevde mange lidelser. Fem av hennes seks barn døde. Var det Gud som drepte dem? Nei. Men på grunn av at hun var i en tilstand av ulydighet så kunne djevelen gjøre dette. Hennes første ektemann døde. Og omsider, da hun nesten var 50 år og selv var nær døden, sa hun: «Okey, Gud. Jeg skal gjøre det. Jeg bryr meg ikke om hva mannfolkene sier, hva menigheten sier, eller hva noen som helst sier. Jeg skal gå å preke og be for de syke.» Da begynte det å gå godt for henne.

På grunn av at hun var en av de ledende pinsepredikantene på den tiden ble hun invitert til å tale på det halvårlige General Council-møtet til Assemblies of God i Stone Church i Chicago, selv om hun ikke tilhørte noen spesiell gruppe blant pinse­vennene. Jeg leste prekenen hennes, og tenkte idet jeg leste den: «Det var i 1916; men tenk hvor godt den ville ha passet i dag!»

Hun talte til disse ledende Full Gospel-predikantene om å ri «kjepphester.»

«Så mange predikanter,» sa hun, «henger seg opp i en ting og rir det som en kjepphest. Noen henger seg opp i klesdrak­ten til kvinner. Det er alt de noensinne preker om, til tross for at det å kle seg på den ene eller andre måten hverken vil få deg til himmelen eller sende deg til helvete. En må forkynne Jesus, få folk frelst og fylt med Den Hellige Ånd, og så la Herren fortelle dem hva de skal gjøre.

«Strid ikke mot andre kirkesamfunn. Strid ikke mot med-kristne,» ga hun råd om. «Forkynn bare Jesus, Korset, Blodet, og Oppstandelsen. Jeg har erfart at Gud vil møte mennesker jeg aldri hadde trodd at Han ville ha nådd, fordi de har en hunger i hjertet. Jeg preker ikke mot noe. Jeg preker for noe.»

Bob Buess var sørstatsbaptist og hjemmemisjonær til de spansktalende i den sørvestlige delen av De forente stater da han mottok Den Hellige Ånd. Han utga i 1974 boka The Pendulum Swings (Pendelen svinger). Han slår fast at hensik­ten med denne boka: «...er å få folk til å dempe seg litt og ta en kikk på den andre siden av forskjellige stridsspørsmål. Hen­sikten er å la pendelen svinge tilbake til Guds perfekte vilje istedenfor å bli opphengt i dogmer og loviskhet.»

Jeg siterer fra kapittel 5, som har tittelen: «The Pendulum Swings Back into Line on Attitudes Toward Women's Dress» (Pendelen svinger tilbake i balanse når det gjelder holdninger overfor klesdrakten til kvinner), og Bobs kommentarer til 1 Pet 3:3-4:

Du må forstå at kvinner blir instruert til å legge vekt på hjertets skjulte menneske istedenfor å legge vekt på ytterligheter i kles­drakten.
ER DET RIKTIG AT EN KVINNE IKKE KAN GÅ MED BUKSE-DRESSER?
Nei, dette er ikke riktig ut ifra en streng tolkning av Ordet. Be over det. La Herren guide deg i dette. Det er dette skriftstedet i virkelig­heten sier:
5 Deut 22:5: «Kvinnen skal ikke ha på seg det som er for­bundet med/hører med til en mann, heller ikke skal en mann ta på seg et kvinneklesplagg; for alle som gjør det er (en) styggedom for Herren din Gud» (King James).
Skriftstedet omtaler at kvinner skal holde seg unna mannsklær, og på samme måte at menn skal avstå fra å gå i kvinneklær. Enkelte homoseksuelle liker å kle seg i kvinneklær. De liker å frem­stille seg som kvinner. Det er min oppfatning at det heller var dette som var problemet snarere enn den troskyldige handlingen det er å gå med det motsatte kjønns klær.
En ting er sikkert: Kvinnen bør være kvinne om hun har på seg langbukser eller kjole.
Tradisjonen sier at kvinner ikke skal gå med bukser. Bibelen sier ingenting som skulle tilsi dette. Om du arbeider sammen med en gruppe mennesker som har et annet syn på kvinner og bukser, så trenger du å tilpasse deg til dem for at du ikke skal bli en anstøtsstein for dem. Hvis du føler at du ikke kan tilpasse deg, så bør du be angående det å gå over til en annen gruppe som deler dine overbevisninger. Kvinners buksedresser er ikke mannsklær, forresten. Dessuten er det slik at på Bibelens tid var det mennene som gikk med skjørt mens kvinnene gikk med bukser. Kanskje kvinnene trenger å ha buksene mens mennene på sin side skulle innta skjørtene. (Ved nærmere ettertanke, så vil jeg helst ikke...)
Det er svært viktig at du følger det du har fred for. Enkelte har en bakgrunn som er preget av en sterk undervisning imot det at kvin­ner skal gå med bukser. Ha på deg det samfunnet ditt tillater deg å gå med, men prøv ikke å tvinge dine synspunkter over på noen som helst andre på en diktatorisk måte. Du kan dele dine overbe­visninger med dem, men krev ikke noe.
1 Pet 3:3-4: «Deres pryd skal ikke være den utvortes - hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær, men hjertets skjulte menneske, men den uforgjengelige prydelse -en mild og stille ånd...»
Her blir kvinner formant til å legge vekt på hjertets skjulte men­neske. De skal være kjærlige og feminine. De skal ha en mild og stille ånd ... la det heller være en vektlegging av den ydmyke ånd istedenfor av klesdrakten…Enkelte av de såkalte 'hellige' kvinner hva angår klesdrakten, er blant de mest lumpne kvinner i verden. Det virker som om de har utviklet en helligere-enn-dem-ånd.

Et misjonærpar bodde i det som nå er kjent som Israels land fra 1900 til 1935. Da de kom tilbake skrev de om skikk og bruk i Bibelens land. Det har blitt tatt mange steg i det landet siden Israel kom tilbake, men da denne mannen og hans kone var der, var flere av de eldgamle skikkene fremdeles rådende.

Han poengterte følgende: «Vi har forsøkt å tolke Bibelen i lys av Vestens tenkemåte, når det i virkeligheten er ei bok fra Østen. Vi har erfart at enkelte skriftsteder som betyr en ting for oss, blir tolket på nøyaktig motsatt måte blant disse folkesla­gene. En ting jeg oppdaget som forferdet meg, er at når vi har vært hjemme på permisjon i Amerika har sett Kristus-malerier der Han har på seg kvinneklær. Jo visst har kunstnerne malt ham med kappe, men forskjellen ligger i fargen. Det er visse farger som menn aldri går med, fordi de tilhører kvinner. En­kelte av de folkene som protesterer høyest imot at kvinner går med visse antrekk har et maleri i sitt eget hjem av Jesus der Han har på seg kvinneklær.»

I sin kommentar til 1 Tim 2:9, som er en av våre tekster, sier Bob Buess: «Skriftstedet tar faktisk for seg ytterlig­heter. Det advarer imot ytterligheter. Det er snarere pynt etc. som fordømmes, enn hvilken klestype det er. Enkelte kvinner som er overhengt av pynt behandler kvinner i buksedresser som om de var slanger. Slike kvinner bør være konsekvent med skriftstedet, mildest talt.»

Det er lett å bli ukonsekvent. Jeg har vært på steder hvor de ikke tillot det å ha perler eller pynt på kjolene. Men de pleide å hefte opp det lange håret med pyntenåler som stakk ut overalt. Dette er det samme som å si: «Det er helt i orden at du går med pynt på hodet, men ikke ifra nakken og ned.»

Jeg har kjent predikanter som ville fortelle alle kvinnene nøyaktig hvordan de skulle kle seg; det var hoved emnet deres. De stakkars konene deres fikk knapt nok lov til å se anstendig ut. De var nødt til å gå med langt hår og kunne ikke bruke det grann makeup. Men de samme predikantene dresset seg opp og så fine ut. Når de gikk ut sammen så konene deres ut som om de var mødrene deres!

Artikler om kvinnespørsmål:

Var Paulus en kvinne hater?

Er mannen kvinnens overhode?

Må konen alltid adlyde sine ektemenn?

Må kvinner tie i menigheten?

Må kvinner ha tildekket hode i kirken?

Kan kvinner pynte seg i fine klær og bære smykker?


 

Må kvinner ha tildekket hode i gudstjenesten?

Men jeg vil at dere skal ha fått forståelse om at Kristus er enhver manns hode, men ektemannen er en hustrus hode, men Gud er Kristi hode.
Enhver ektemann som holder på med å be eller profe­tere mens han har noe hengende ned over sitt hode, han gjør sitt hode til skamme.
Men enhver hustru som holder på med å be eller pro­fetere med hodet utildekket, hun gjør sitt eget hode til skamme; for det er ett og det samme som om hun har blitt raket.
For hvis en hustru ikke tildekker seg, må hun også klippe seg. Men hvis det er skammelig for en hustru å klippe seg eller å rake seg, må hun tildekke seg.
For en ektemann skylder virkelig ikke å tildekke hodet, siden han fra begynnelsen er Guds avbilde og herlighet; men en hustru er en ektemanns herlighet.
For en mann er ikke utfra en kvinne, men derimot er en kvinne utfra en mann.
For en mann ble også ikke skapt på grunn av kvinnen, men derimot en kvinne på grunn av mannen.
På grunn av dette skylder hustruen å ha en autoritet på hodet, på grunn av budbærerne.
Likevel, i Herren er det hverken en mann adskilt fra en kvinne, eller en kvinne adskilt fra en mann.
For nettopp som kvinnen er ut fra mannen, slik er også mannen ved kvinnen; men de alle er utfra Gud.
Dere må bedømme i dere selv: Er det passende for en hustru å be til Gud utildekket?
Eller lærer ikke heller naturen selv dere at hvis en ekte­mann virkelig har langt hår, er det en vanære for ham?
Men hvis en hustru har langt hår, er det en forherli­gelse for henne. Fordi det lange håret har blitt gitt henne i stedet for en omdekking.
Men hvis noen mener å være glad i å krangle, har ikke vi en slik skikk, heller ikke Guds utkalte forsamlinger. – 1 Cor 11:3-16; Den Norske Reformasjonsbibelen.

Dersom en bare haster igjennom denne store og fremra­gende teksten vil en bli ledet til å tro at Paulus påla alle kvinner overalt og for alle tider denne befalingen om å ha på seg slør, eller holde hodet dekket på menighetens møter. Mange samvittighetsfulle kvinner i dag er redd for å ta av seg hatten i kirken av frykt for at de da vil krenke dette skriftstedet.

Det springende punktet dreier seg om dette spørsmålet: Er det bindende overalt og for alle tider? La oss undersøke dette skriftstedet nøye, for dersom det binder oss nå, så burde vi adlyde det.

På hva er det Paulus baserer sitt resonnement om at kvin­ner skal tildekke hodet når de er på kristent møte? For det før­ste sier han ikke at det er uærbødig og ikke tildekke hodet. Hel­ler ikke sier han at det mishager Gud. Hadde han sagt det, så ville det ikke ha vært noen mulighet til å slippe unna denne befalingen.

Ærbødighet for overhodet

I den tidligere artikkelen; «Er mannen kvinnens overhode?», diskuterte vi hva Paulus sa om ektemenn som overhoder for sine koner. Dette er grunnlaget for Paulus re­sonnement. Igjen skal vi lese verset fra Weymouths overset­telse for å få større klarhet.

1 Cor 11:3-7 (WEYMOUTH)
3 Jeg vil at dere skal vite, imidlertid, at Kristus er (over)hode for enhver mann, at en kvinnes (over)hode er hennes ektemann, og at Kristi (over)hode er Gud.
4 En mann som har på seg et slør når han ber eller profeterer vanærer sitt hode.
5 Men en kvinne som ber eller profeterer med hodet utildekket vanærer sitt hode, for hun er nøyaktig det samme som en kvinne som er klippet.
6 Om en kvinne ikke vil gå med slør, så la henne også klippe av sitt hår. Men siden det er en vanære for en kvinne å få håret sitt klippet av eller bli barbert, så la henne ha på seg et slør.
7 For en mann bør ikke ha et slør på sitt hode, siden han er Guds bilde og herlighet; mens kvinnen er mannens herlighet.

I vårt land (og USA, Europa), fornemmer vi instinktivt det uan­stendige i at menn har tildekket hode på kristne møter. Jeg har vært på møter der en mann pleide å komme inn og sette seg med hatten fremdeles på seg, og en av møtevertene brukte da å gå til ham og be ham om å ta den av.

Blant jødene, imidlertid, råder en motsatt skikk. Selv i dag i jødiske synagoger kreves det av menn at de skal ha hodet til­dekket.

Da vi besøkte muslimenes hellige sted i Jerusalem, så tok vi av oss skoene og la dem igjen ved døren. I muslimske land tar tilbederne ikke av seg hattene, men skoene. Herren sa til Mo­ses: «...Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn.» (Exo 3:5). Det ble ikke sagt noe om hodeplag­get hans.

Hvorfor protesterer da Paulus mot at menn skal be eller profetere med hodet tildekket? Dette vil bli mer klart og tydelig senere, men det får være nok å si her at sløret eller dekket sto for en erkjennelse av at noen som var synlig tilstede var hans «overhode.»

Paulus sa at en kvinne som ba eller profeterte med hodet utildekket vanæret sitt «overhode.» Han sa ikke at hun vanæret Gud, men sitt overhode; ektemannen sin som var til stede.

Sløret var et symbol på underordning overfor ektemannen. Så fullstendig ble sløret anerkjent som et tegn som fremholdt konas private og underordnede stilling, at et betydningsfullt rite i giftermålet var påtagelsen av sløret.

(Marcus Dodd sa: «Det å legge av seg sløret var derfor et uttrykk fra kristne kvinners side, for at de som lemmer på Kristi legeme hadde blitt løftet ut av ærbødighetens og underordning­ens posisjon...»

Det er dette brudesløret betyr, som fremdeles brukes av bruden ved brylluper. Og skikken med å «ta på seg sløret» va­rer ved i den seremoni som må gjennomgås av dem som skal bli nonne.

Det greske ordet exousia, som i King James er oversatt med «power» i 1 Cor 11:10, er også varierende oversatt som «authority» og «liberty,» og i flertall som «authorities» og «potentates.» La oss omskrive dette verset som høres så rart ut i våre ører, slik: «Av denne grunn (på grunn av de fakta som er slått fast i vers 8 og 9) bør hustruen ha et tegn på sin ektemanns autoritet, et dekke på sitt hode, på grunn av englene.»

Heller ikke her er det et kvinnespørsmål, men et ektemann-og-kone-spørsmål. I ærbødighet for Kristus skulle ikke man­nen tildekke hodet. I ærbødighet for ektemannen skulle konen tildekke hodet, og også i ærbødighet for englene som en er­kjente var tilstede på offentlige møter, og som ville ha blitt be­drøvet om det hersket uorden.

A. S. Worrell sier: «Englene er tjeneste­gjørende ånder, og, ettersom de var nærværende i sin tjeneste, ... ville de ha blitt sjokkert om en kvinne forlot sin stilling og forsøkte å ta herredømme over mannen.»

På Bibelens tid ga en mer akt på englers nærvær og tjeneste enn det en gjør i dag. Det kunne hatt en sunn effekt på våre forsam­linger og bønnegrupper dersom vi ble oppmerksom på nær­været til disse himmelske budbærerne. De er nærværende. Det sier Guds Ord.

I baptistenes «Church Covenant» (bryllupspakt) fins dette uttrykket: «Vi går nå, i nærvær av Gud, engler, og denne for­samling med den største høytidelighet og glede inn i denne pakt,» som erkjenner at engler er nærværende.

Ærbødighet for skikk og bruk i samfunnet

Det neste Paulus oppgir som grunn for at kvinner skal møte fram i kirken med hodet tildekket er i ærbødighet for skikk og bruk i samfunnet. Legg merke til hva han sier i vers 16: «..en slik skikk har ikke vi..»

«...Men dersom det er en skamfar en kvinne å klippe eller rake av seg håret, da la henne tildekke hodet» (vers 6). Det Paulus sa var at det å vise seg på offentlig møte i menigheten uten å ha hodet tildekket innebar det samme som å vise seg med avklippet hår eller barbert hode. Det ville ha vært stikk i strid med den rå­dende skikk i Korint.

Marcus Dodd sa om dette:

Blant grekerne var det en universal skikk at kvinner skulle opptre offentlig med tildekket hode, vanligvis med hjørnet på sjalet dradd over hodet som ei hette. Følgelig insisterer ikke Paulus på at ansik­tet skal tildekkes, som i Østen; han insisterer bare på at hodet skal tildekkes. Denne tildekkingen av hodet kunne unnværes bare på steder hvor de var avsondret fra offentlig innsyn. Tildekkingen var derfor det gjenkjennelige tegnet på avsondring. Den var det tegnet som proklamerte at hun var en privat og ikke en offentlig person; den definerte hennes plikter til å være hjemme og ikke utenlands, i husstanden og ikke i byen. Begge kjønn så på sløret som det sanneste og mest oppskattede emblemet på kvinnens stilling.

I vår tid, i vårt land, er ikke dette skikk og bruk. En kvinne ser ikke mer sømmelig ut om hun går med slør eller hette på hodet offentlig. Bæringen av sløret var kjennetegnet på sann kvinnelig anstendighet på Paulus tid, men i dag kjenner en igjen denne dyden like mye når en ser en oppriktig oppførsel som ikke er innbilsk, og et åpenhjertig ansiktsuttrykk der en har et ekte glimt i øyet.

Dydige gifte kvinner hadde på hodet dette tegnet på at de var underlagt sine ektemenn. En kvinne som viste seg med utildekket hode i kirken på Paulus tid i Korint ville ha skanda­lisert menigheten. Fremmede mennesker ville ha trodd at en slik kvinne var en av byens umoralske kvinner! En slik oppførsel ville ha kastet skygge over henne og ektemannen hennes. Det ville ha vanæret hennes overhode, ektemannen hennes.

Amerikanske skikker

Også vi har våre sosiale lover og skikker. Ved århundreskif­tet var det nettopp i Nord-Amerika skikk og bruk i de fleste kirker at mennene satt på den ene siden i kirken og kvinnene på den andre. Jeg har vært i tjenesten i mange tiår, og for mange år siden prekte jeg i menigheter der denne skikken frem­deles var rådende. En mann våget ikke å sitte på kvinnenes side, og en kvinne torde ikke å sitte på mennenes side. Det var skikk og bruk for dem. Og det var best du rettet deg etter det, ellers trodde de du var ute av kurs.

På et mye tidligere tidspunkt forteller historien til First Bap­tist Church i Boston om en episode der diakonene gikk ut av kirken for å konferere med hensyn til hva de skulle gjøre med en brudgom som hadde kommet inn sammen med sin brud og som nå satt sammen med henne på kvinnesiden.

De bestemte seg for å gå drastisk til verks. De gikk derfor nedover sideskipet bak ham, grep tak i halsen hans og kastet ham ut. Han hadde krenket det som var skikk og bruk for dem.

Donald Gee het en stor og fremragende pastor og bibel-lærer. Han tjenestegjorde som medlem av Assemblies of God's Utøvende Presbyterium i Storbritannia og Irland. Han reiste vidt og bredt blant pinsevirksomheter i hele Europa, Afrika, Australia, Orienten og Nord-Amerika.

Da han skrev om sine tidlige erfaringer fra den gang på slut­ten av tjueåra og begynnelsen av trettiåra fortalte han om da han ankom et bestemt land hvor han skulle lede en misjons­virksomhet som drev på med undervisning. Misjonæren var ikke der for å møte ham. Han hadde sendt i sitt sted en av de innfødte som talte engelsk.

«Bare vent her. Misjonæren kommer. Han ble uungåelig forsinket,» sa den innfødte.

Gee sa at det var ganske kaldt, og siden de ventet ute i fri­luft, uten noe sted å sitte eller finne ly, så ble han kald.

«Jeg ble temmelig kald,» sa Gee, «så jeg vandret rundt om­kring og trampet med føttene for å holde oppe blodsirkulasjo­nen og prøve å holde meg varm. Jeg spaserte oppover og ned­over helt til jeg var blitt litt varm. Og mens jeg gikk der be­gynte jeg å plystre en kristen melodi. Da la jeg merke til at den innfødte stirret så veldig på meg.»

Omsider sa den innfødte: «Jeg ville ikke ha gjort det hvis jeg var deg.»

«Gjøre hva for noe?»

«Plystre.»

«Hva er det som er så galt med å plystre?»

«Her i dette landet blir det sett på som vulgært å plystre. Om noen i forsamlingen hadde hørt deg, så ville ingen ha kom­met for å høre deg preke.»

Gee skrev: «Jeg måtte rette meg etter det som var skikk og bruk for dem mens jeg var der. Jeg lærte ganske snart, og etter­som jeg reiste over hele verden pleide jeg å se fram med for­ventning til neste land for å finne ut hva jeg kunne og ikke kunne gjøre.»

Om du skal være et effektivt vitne for Herren Jesus Kristus, så er du temmelig nødt til å rette deg etter det som er skikk og bruk for folk. Jeg er sikker på at om vi hadde hatt en slik skikk nå i dag om at kona skulle gå med slør, så ville det ha vært uklokt å ignorere den. Dersom folk i sin alminnelighet hadde betraktet det som usømmelig og ikke gå med slør, så ville det helt klart ha vært klokt av dem som søkte å fremme Kristi sak å tilpasse seg til skikken. Et brudd på de uskrevne lovene i samfun­net har forårsaket at mang en predikants tjeneste har blitt uten fruk­ter.

På slutten av 2 verdenskrig dro en av lederne for et ameri­kansk pinsesamfunn til Tyskland for å komme sammen med lederne for pinsebevegelsen der. De hadde et lite bankett-lignende møte for å diskutere planer som forelå om å etablere vekkelsessentre.

Amerikaneren sa: «Det var skikk og bruk for dem at de drakk et lite glass vin før måltidene. De var ikke vinpimpere; det var ganske enkelt bare skikk og bruk for dem. Men det var ikke skikk og bruk for oss, og jeg var temmelig bundet av min samvittighet. Hva skal jeg gjøre? funderte jeg. Omsider sa Guds Ånd til meg: 'Ordet sier at du skal spise og drikke hva som enn settes foran deg, og ikke stille spørsmål.' Så jeg gikk i gang og nippet til vinen.»

Omtrent da lente lederen for den tyske pinsegruppen seg over til Gee og hvisket inn i øret hans: «De sier at enkelte av de hellige i Amerika drikker kaffe.»

Han skrev: «Jeg drikker selvsagt kaffe selv, men jeg tok meg selv i å snu meg til henne og si: 'Søster, jeg beklager å måtte si det, men de gjør virkelig det.'»

Mens han var der kunne han ikke drikke noe kaffe, for det ville ha krenket det som var skikk og bruk for dem.

Jeg liker måten Weymouths oversettelse sier det på: «Men dersom noen som helst er tilbøyelig til å være kranglevoren på dette punktet, så har vi ikke noen slik skikk, og det har heller ikke Guds menigheter» (vers 16).

Med andre ord sier Paulus at Menigheten retter seg etter det som er skikk og bruk i et land.

Paulus' appellerer til det som er naturlig

Paulus kommer med en appell til, og den sikter mot vår følelse av det som er naturlig. «Lærer ikke selve naturen at dersom en mann har langt hår, er det til skam f or ham ? Men dersom en kvinne lar håret vokse langt [KJV: har langt hår], er det henne til ære..» (1 Cor 11:14-15).

Igjen er Marcus Dodds kommentarer opplysende for oss:

Av natur er kvinnen begavet med et symbol på anstendighet og tilbaketrukkenhet. Sløret som gir til kjenne hennes hengivelse til pliktene i hjemmet er rett og slett en kunstig forlengelse av den naturlige hårgaven hennes. Det lange håret som den greske snob­ben hadde . . . var akseptert av folket som en indikasjon på en kvinnfolkaktig/bløtaktig og luksuriøs måte å leve på, som var egnet for kvinner.....uegnet for menn.

Legg igjen merke til at Paulus ikke sa at Gud hadde sagt det. Han sa: «Lærer ikke selve naturen...» Han går til naturen for å føre bevis for et poeng. Det har blitt utkjempet miniatyr-kriger med den følge at kirker har blitt splittet på dette spørs­målet: Lærer Bibelen at kvinner skal ha langt hår?

Hvor langt er langt? Og hvor kort er kort? Jeg virket som pastor i 12 år. Og på en eller annen måte slapp jeg igjennom nåløyet på visse steder, selv om min kone ikke hadde langt hår slik de andre kvinnene hadde. De brukte å ta det lange håret og tvinne det sammen i en knute på hodet. Men hodet til min kone var mer tildekket enn hodene deres var. Uansett hvor langt håret deres var, så dekket det ikke hodene deres. Hodet til min kone var dekket.

Paulus appellerte til det som er naturlig. Når en kvinnes hår er lenger enn menn vanligvis har håret, da vet du at hun er en kvinne. Vi vet fra malerier som er fra bestemte perioder i historien at menn hadde lenger hår enn det vi vanligvis har i dag. Men samtidig hadde kvinner litt lenger hår enn det igjen. Mennenes hår var likevel kort datidens standard tatt i betrakt­ning.

Jeg vil si følgende: Jeg tror ikke det er bra for en eneste kris­ten mann eller gutt å være det minste kvinnfolk aktig. Guds Ord taler imot det.

Den vise mann i Predikantens bok sa: «La oss høre hele sakens konklusjon. Frykt Gud og hold hans befalinger; for dette er mennes­kets fullstendige plikt» (Eccles 12:13; King James).

La oss så oppsummere de poengene Paulus hadde:

1. Han sier ikke at det er uærbødig av kvinner å vise seg med utildekket hode. Han insinuerer det ikke engang.
2. Han sier ikke at det mishager Gud.
3. Det han sier er at det er skikk og bruk. Og det er klokt å rette seg etter det som er skikk og bruk.
4. Han appellerer til det som er naturlig.

Paulus tok for seg prinsipper som har en universal anven­delse. Men siden tider og skikker har endret seg med hensyn til hva som er feminin anstendighet, så ser jeg ingenting i dette skriftavsnittet som skulle kunne hindre kvinner fra å vise seg offentlig med utildekket hode her i vårt land. Men om du hadde befunnet deg på et annet sted, og det der var skikk og bruk å gå med tildekket hode, så ville jeg ha oppmuntret deg til å rette deg etter det.

Artikler om kvinnespørsmål:

Var Paulus en kvinne hater?

Er mannen kvinnens overhode?

Må konen alltid adlyde sine ektemenn?

Må kvinner tie i menigheten?

Må kvinner ha tildekket hode i kirken?

Kan kvinner pynte seg i fine klær og bære smykker?

Må koner alltid adlyde sine ektemenn?

I denne artikkelen skal vi kun ta for oss siste del av vår bibel­tekst fra 1 Kor 14 og dette spørsmålet: Må koner all­tid adlyde sine ektemenn?

1 Cor 14:34 (King James)
34 La deres kvinner tie i menighetene. For det er ikke tillatt for dem å tale; men de er befalt å være under lydighet, slik også loven sier.

Paulus sender oss her til loven: «..slik også loven sier.» Ordet «lov» slik det er brukt i Det nye testamente, refererer enten til: (a) De ti bud, (b) de fem mosebøkene kalt Pentatauken, eller (c) hele Det gamle testamente.

Siden det ikke er noe i de ti bud om kvinners rettigheter, så må Paulus ha referert til Pentatauken eller hele Det gamle tes­tamente. Så la oss da se på hva loven sier. (Noen ganger går vi ut ifra at vi vet hva loven sier, fordi vi tolker den i lys av vår egen tankegang istedenfor i lys av hva den faktisk sier.)

Helt i begynnelsen, i 1Mosebok, ser vi at Gud laget mann og kvinne. Både menn og kvinner skulle underlegge seg og ha dominans over alt på jorden (Gen 1:26-28). Ville dyr har den samme instinktive frykten for kvinner som de har for menn.

Kvinnen ble ikke tatt fra Adams føtter, men fra hans side. Det er derfor ikke meningen at hun skal undertrykkes på he­densk maner, men stå ved hans side på kristent maner, (Gen 2:21-22).

«Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene...» (Gen 2:18). Gud visste at det ikke var godt for mannen å være uten en kvinnes hjelp og inspirasjon. Så derfor laget Han kvinnen som en medhjelper; en hjelper som var ham verdig.

Paulus erkjenner denne gjensidige avhengigheten i det skriftsted som følger, som jeg ønsker å sitere fra Weymouths oversettelse fordi den klargjør det hele slik at vi forstår det.

1 Cor 11:8-9.11-12 (WEYMOUTH)
8 Mannen har ikke sin opprinnelse fra kvinnen, men kvinnen fra mannen.
9 For mannen ble ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens.
11 Likevel, i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen eller mannen av kvinnen.
12 For likesom kvinnen har sin opprinnelse fra mannen, så har også mannen sin fødsel gjennom kvinnen; men alt kommer i ytterste konsekvens fra Gud.

I 1 Moseboks beretning om skapelsen fins det ikke noe som tyder på at det ikke var jevnbyrdighet mellom mann og kvinne.

Etter menneskehetens syndefall, imidlertid, ble en forban­nelse lagt på kona. Isaac Leesers oversettelse fra den opprinne­lige hebraiske grunnteksten gjør dette klart.

Gen 3:16 (LEESER) 
16 ...Jeg vil storlig multiplisere din smerte og (lidelsen av) din unnfangelse; i smerte skal du bære fram barn. Og til din ekte­mann skal din lyst stå, men han skal herske over deg.

Dette var både straff og profeti. Og denne forbannelsen falt på Eva, ikke som kvinne men som kone.

Kvinner er ikke underordnet menn. Det er et ektemann-og-kone-anliggende. Koner har nemlig en underordnet stilling i familien. De har derimot ikke en underordnet stilling i Herren.

Bibelen sier: «...der fins verken mannlig eller kvinnelig; for dere er alle en i Kristus Jesus» (Gal 3:28; King James).

Kvinner blir kalt «Guds barn» like mye som menn blir det. Johannes skrev til hele Menigheten og ikke bare til mennene da han sa: «Mine kjære, nå er vi Guds barn..» (1 Joh 3:2). (King James, som på engelsk benyttes, uttrykket «sons of God» - Guds sønner; overs, anmerkn.)

Verset fortsetter: «..og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som Han er.» Kvinnene vil bli like mye lik Ham som det mennene vil bli.

Gammeltestamentlige eksempler

La oss undersøke noen av de ektemenn og koner som det er skrevet om i loven.

Peter anfører Sara som et forbilde for koner, hvis verdige eksempel kristne koner kan etterfølge: «Slik var Sara lydig mot Abraham og kalte ham herre. Hennes barn er dere blitt, om dere gjør det gode uten å la dere skremme av noe» (1 Pet 3:6).

Det er mulig å løfte fram dette ene verset og si: «Der kan du se. Det er meningen at kona skal adlyde sin ektemann akkurat slik Sara adlød Abraham.» Men betyr det at kona ikke har noen som helst rett til å si sin egen mening? Enkelte vil etterlate det inntrykket at kona aldri har rett til å uttrykke sine tanker, at hun er under herredømme og lydighet, og at hun ikke er stort mer enn en slave. Men det er ikke det Peter her sier. La oss se hva loven sier:

Gen 16:5-6
5 Da sa Sarai til Abram: Den urett jeg lider, er du skyld i. Jeg gav min trellkvinne i din favn, men nå, da hun ser at hun er med barn, ringeakter hun meg. Herren skal dømme mellom meg og deg.
6 Og Abram sa til Sarai: Din trellkvinne er i din hånd, gjør med henne hva som er godt i dine øyne. Sarai var hård mot henne, og hun rømte fra henne.

Her ser vi at Abram lar Sarai få viljen sin. Han utøver ikke dominans over henne som om han var en krigsherre.

Fra kapittel 16 til og med kapittel 21 i 1 Mosebok ser vi en beretning om en uoverensstemmelse. Når den når sitt klimaks ser vi at Abraham gir etter for sin kones krangling og lar henne få viljen sin. Og vi ser at Gud ga henne rett, og ikke ham.

Gen 21:10-12
10 og hun sa til Abraham: Driv ut denne trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke arve med min sønn, med Isak.
11 Dette gjorde Abraham meget vondt for sønnens skyld.
12 Men Gud sa til Abraham: La det ikke gjøre deg vondt for guttens skyld eller for din trellkvinnes skyld! Lyd Sara i alt det hun sier deg. For i Isak skal det nevnes deg en ætt.

Gud ba Abraham, i det minste en gang, om å lytte til sin kone. Ifølge dette styrte Sarai over sin ektemann ved denne anledningen. Og Gud bifalt det. Som Han alltid gjør når ei kone har rett.

Gud bifaller alltid det som er rett. Jeg skjemmes over å si det, men enkelte predikanter; fullevangeliske og Åndsfylte sådanne, har sagt til meg at en kvinne burde gjøre hva som helst ektemannen hennes sier, uansett hva det måtte være.

De har personlig sagt til meg at dersom ektemannen ber sin kone om å gå til sengs med en annen mann, så burde hun gjøre det, fordi Bibelen sier at hun skal adlyde ham. I min for­stand er noe slikt en grov fornærmelse. Gud vil aldri ta parti for det som er galt. Og dette ville ha vært å bryte et av Hans ti bud.

En kar sa til meg: «Om en ektemann ber sin kone om å drikke med ham, så burde hun drikke med ham. Hvis han ønsker at hun skal gå med ham til baren, så burde hun gå.»

En annen mann sa: «Om en ufrelst ektemann sier til sin kone at hun ikke skal gå i kirken, så skal hun ikke gå. Hvis han sier til henne at hun ikke skal lese i Bibelen, så skal hun ikke lese i den. Hun skal adlyde ham ned til minste bokstav.»

(Disse tingene har blitt sagt til meg personlig; jeg snakker ikke her om det som noen kommer til meg og sier at noen har sagt. En kan forstå at disse meningene har skapt ikke lite for­virring.)

Jeg sier til svar: «Tull og tøys!»

Peter ga Sara som et eksempel. La oss ta det til oss da. Når Sara hadde rett, tok Gud parti for henne. Gud kommer ikke til å ta parti for ektemannen når han har feil, like lite som Han vil ta parti for kona når hun har feil.

Takk Gud for gode koner! De trenger ikke å bli trykket ned. Å ja, jeg vet det fins enkelte sjefete koner, men om ektemen­nene deres ikke vet hvordan de skal ta seg av dem, så la dem bare få bli herset med! Det er nemlig ektemannens problem. Det er ingen vits å degradere alle koner på grunn av noen få unntak. Og det er ektemennenes ansvar å ta seg av det; ikke predikantenes.

Om en mann ønsker å bli herset med er det hans sak og ingen annens. Jeg har like lite noe med å prøve å håndtere en annen manns kone som jeg har med å håndtere en annen manns penger. Vi kan selvsagt fastsette prinsipper. Men jeg tror det fins enkelte menn som tvert om liker å bli herset med. Gjør de det, så la dem ha gleden av det. Selv liker jeg det ikke.

Likevel respekterer jeg min kone, og jeg respekterer hennes oppfatning. En gang måtte hun sette foten i bakken og snakke hardt til meg. Gud hadde delt med meg en gang i begynnelsen av min tjeneste om å forlate pastoratet og gå ut i en tjeneste på felten. Han hadde talt til meg om helbredelse og gitt meg noen instruksjo­ner angående det å betjene de syke. Det var min hjertebyrde.

Men jeg gjorde et feilgrep. Jeg gikk på feil møteserie. (En kan noen ganger gjøre et feilgrep ved å gå til gal kirke, gal kongress eller gal møteserie.) Det var en bønn og bibel - konfe­ranse midtvinters. Nesten hver eneste person som prekte talte imot helbredelsesmøter. Og til slutt dristet den mannen som stod i spissen for møtene seg til å si at kun en person burde ikke be for de syke og legge hendene på dem; alle sammen burde be og legge hendene på dem, og så når Gud helbredet dem ville Han få hele æren.

Alt jeg hørte degraderte meg. Jeg kan forstå hvordan kvin­ner til tider må ha det; de har gått i kirken og blitt trykket ned, og har ønsket at de ikke hadde gått.

Etter to eller tre dager dro jeg hjem igjen. Min kunngjøring om fratredelse hadde allerede blitt fremsatt, og min kone hadde holdt på med å pakke mens jeg var borte.

«Bare pakk ut,» sa jeg. «Vi drar ikke.»

«Drar du ikke?»

«Nei, det gjør jeg ikke.» Menigheten vil at jeg skal bli væ­rende, så jeg blir. Og en annen ting: Fra dette øyeblikk av, så kommer jeg aldri til å be for de syke igjen. Jeg skal aldri legge hendene på en annen person så lenge jeg lever. Om noen insis­terer på å bli salvet med olje, så vil jeg få diakonene til å komme å salve vedkommende.»

Min kone kunne se at jeg var i ulage. «Nei!» sa hun. «Vi skal ikke bli værende hos denne menigheten.»

Jeg ble fullstendig overrumplet. Hun hadde aldri oppført seg slik tidligere. Og hun har ikke oppført seg på den måten siden. Men hun behøvde å oppføre seg på den måten ved denne anledningen, og Gud tok parti for henne.

«Nei, jeg kommer ikke til å pakke ut,» sa hun. Og jo visst skal vi forlate denne menigheten. Og jo visst skal du adlyde Gud. Det er det du skal gjøre!»

Jeg sto der uten munn og mæle. Hun snakket vanligvis ikke slik. Men for å si som sant er: Hadde hun latt meg styre i denne situasjonen, så ville vi begge ha vært innviklet i et forferdelig rot. Hun hadde rett. Og hun satte litt vigør i meg. Jeg gikk på og adlød Gud.

Sara styrte over sin ektemann i den situasjonen vi leste om, og Gud bifalt det. Gud tar alltid parti for det som er riktig. Han vil aldri ta parti for det som er galt. Hadde Han gjort det, så ville Han ha hatt feil.

La du dessuten merke til at Sara ikke led i stillhet og i en tilstand av slaveunderkastelse, men sa sin mening som hun hadde rett til å gjøre «som også loven sier.» Det er nedskrevet i Pentatauken.

Første kapittel i 1 Samuelsbok beretter at når Hanna, Samuels mor, hadde en liten uoverensstemmelse med sin ek­temann, så sa hun sin mening og fikk viljen sin. Det viste seg å være Guds vei.

Abigail var en vis kvinne som hadde en tosk til ektemann. (Det fins noen slike tilfeller.) Bibelen kaller ham en «Belials sønn.» Ved å ikke adlyde sin ektemann, reddet hun en kritisk situasjon og vant Davids favør. Hadde hun lyttet til sin ekte­mann ville det ha blitt mye blodsutgytelse.

1 Sam 25:32-33 (KING JAMES)
32 Og David sa til Abigail: Velsignet være Herren, Israels Gud, som sendte deg denne dag for å møte meg.
33 Og velsignet være ditt råd, og velsignet være du, som har holdt meg (tilbake) denne dag fra å komme til å utgyte blod, og fra å hevne meg selv med min egen hånd.

Les hele historien i din egen Bibel og legg merke til at Gud står på Abigails side; selv om hun ikke adlød sin ektemann.

Adlyde i alt?

At hver eneste kone alltid må adlyde sin ektemann i alt er et argument som ikke er riktig vel bevart. I artikkelen; «Er mannen kvinnes overhode?» refererte jeg til en hendelse der en mann, en bibellærer, kom opp for å snakke med meg etterat jeg hadde sagt at ektemannen ikke er herre over sin kone, og at Jesus er hennes åndelige overhode. Han sa videre følgende: «Slå opp i Eph 5:24.» Og så leste han for meg: «Likesom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting» (King James: «Enhver ting»).

Da han leste la han vekt på ordene «i enhver ting.» «Ei kone,» sa han, «skal adlyde sin ektemann i alt.» Det var da han sa at om ektemannen til og med ber henne om å gå til sengs med en annen mann, så skal hun gjøre det. Han la spesielt vekt på det faktum at verset ikke spesifiserte at ektemannen måtte være en kristen ektemann; det sa bare at kona skulle adlyde. «Selv om ektemannen hennes er ufrelst, må hun gjøre hva han enn sier at hun skal gjøre.»

Han klynget seg til det der ene verset for å underbygge sitt syn. Men Guds Ord forteller oss klart og tydelig at på to eller tre vitners ord skal enhver sak stå fast (Gen 17:6; Gen 19:15; 2 Cor 13:1). Vi må ta i betraktning hva hele Bibelen lærer. Det er ikke meningen at vi skal ta en isolert tekst og bygge en eller annen doktrine på den.

Jeg gjentar: Å si at hver eneste kone alltid må adlyde sin ekte­mann i alt er et argument som ikke er riktig vel bevart. Enkelte menn er sånne råtasser at de ville ha krevd ting av sine koner som var av en slik karakter at de ikke burde få det innvilget. Om en rasende ektemann hadde befalt sin kone å drepe barna deres, så ville ingen person ved sine fulle fem ha sagt at hun burde adlydt ordren. Vel, om hun ikke burde adlydt det, så fins det en mengde andre ting hun ikke burde adlydt; fordi de innebærer å gjøre noe galt!

EN EKTEMANN KAN IKKE TILBAKEKALLE NOEN AV HERRENS BUD!

Smith Wigglesworth, en mann som ble mektig brukt av Gud, sa: «Med unntak av Gud, så skyldes alt jeg er i hele min tje­neste min kjære kone.» Han fortsatte med å si at da han var rørlegger i England og begynte å bli velstående etter å ha dre­vet rørleggerarbeid i de gamle villaene og husene der, så arbei­det han noen ganger sju dager i uka. Han sa at han ble kald i ånden og i realiteten simpelthen ble frafallen.

Nå vel, når en faller fra og går ut av fellesskap med Gud, så er en ikke lenger så interessert i de ting som har med Gud å gjøre. Og når noen andre er interessert, så bringer det fordøm­melse over en.

«Du går for mye i kirken,» sa han til sin kone. Du skal ikke gå noe mer dit. Jeg vet tilstrekkelig om Bibelen til å kjenne til at mannen er overhode for kona. Det er meningen at du skal ad­lyde meg. Og jeg sier til deg: 'Gå ikke i kirken;' så da går du ikke mer.»

Hun smilte søtt og sa: «Nå vel, Smith, du er overhode for dette huset, og du er min ektemann. Hva du enn sier i huset er lov. Og du vet like godt som meg at jeg ikke forsømmer deg, barna eller huset på noen som helst slags måte. Men du er ikke min herre. Jesus er min Herre. Og Bibelen sier oss at vi ikke skal holde oss fra å komme sammen. Bibelen ber meg om å gå i kirken, så derfor går jeg.»

«Vel,» berettet han, «jeg raste og kjeklet og bannet praktisk talt. Og en dag sa jeg omsider til henne: 'Går du i kveld så låser jeg deg ute.' Men hun gikk straks, og jeg låste henne ute. Hun hadde ikke nøkkel og kunne derfor ikke komme seg inn. Neste morgen kom jeg meg ned og åpnet bakdøra. Der var hun; godt omsluttet av kåpa si lente hun seg mot døra. Hun hadde vært der hele natten. Da jeg åpnet døra falt hun nesten inn på kjøk­kenet. Men så spratt hun opp, smilte og sa: 'Vel, elskede, hvor­dan har du det i dag?'

«Hun var så snill og søt, men jeg ville ha følt meg bedre om hun hadde skjentes litt på meg. Det gjorde hun dog ikke. Hun spurte bare: 'Hva vil du ha til frokost?' Og så laget hun i stand favoritt frokosten min.

«'Okey, okey, sa jeg, 'jeg har feil. Jeg har gjort en miss.' Hun hadde nettopp elsket meg tilbake til Gud. Men samtidig sto hun på sitt. Hadde hun sluttet å gå i kirken og rettet seg etter meg, så ville vi begge ha vært i trøbbel.»

Jeg har sett dette skje. I de 12 årene jeg var pastor har jeg hørt kvinner si: «Ektemannen min vil ikke at jeg skal komme i kirken. Han vil at jeg skal gå hit og dit og gjøre det og det. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne vinne ham.» Og så så jeg de kvin­nene falle fra sammen med sine ektemenn. Noen av dem kom virkelig tilbake inn i fellesskap med Gud til slutt, men jeg kom­mer ikke i hu at en eneste av dem fikk sin ektemann frelst.

På den annen side kommer jeg i hu mange trofaste kvinner i de kirkene jeg var pastor for som hadde noen bøller til ekte­menn, og disse forbød dem å komme i kirken.

Jeg husker spesielt en liten kvinne: Hvor vanskelig hun hadde det! Men om en prøvde å preke og møtet virket dødt, og av den grunn var i behov av inspirasjon; så var alt en trengte å gjøre å kaste et blikk på henne, så inspirerte hun deg til å preke. Ansiktet hennes lyste alltid opp som et neonlys-skilt.

En kveld sa min kone til meg: «Kjære, la du merke til Marys føtter?»

«Nei, det gjorde jeg ikke. Var det noe galt med dem?»

«Vel,» sa hun, «hun hadde bare på seg kalosjer.»

«Kalosjer! Det har ikke regnet på en måned. Hvorfor gikk hun med kalosjene sine?»

«Joe ville ikke at hun skulle komme i kirken. Han ble sint og gjemte skoene hennes.»

Han tenkte at om han gjemte skoene hennes så ville hun ikke gå. Men hun tok på seg kalosjene sine og kom. Jeg er sik­ker på at om han hadde kastet kalosjene hennes, så ville hun ha kommet barføtt.

Hun var en saktmodig liten kvinne, men jeg erindrer at hun sa til meg: «Jeg vil ikke dominere ham på noen som helst måte. Han er min ektemann og jeg respekterer ham. Han er far til barna mine og jeg lærer dem å respektere ham. Men han inntar ikke den stillingen han burde ha inntatt. Han er ikke interes­sert i de ting som har med Gud å gjøre og vil ikke komme i kirken. Det ser ut til at jeg kommer til å være nødt til å lede i disse tingene. Tar jeg feil?»

«Nei,» sa jeg, «du tar ikke feil. Du har rett.»

Hun sto på sitt. Senere fortalte hun meg hvordan hun hadde sagt: «Joe, jeg forsøker ikke å ta fra deg autoritet. Men jeg kom­mer til å holde disse barna i søndagsskolen og menigheten. Hadde de rettet seg etter deg ville de ha gamblet og drukket. Og en annen ting: Vi bør be bordbønn. Vi setter oss bare ned og begynner å spise som om vi var en griseflokk. Før vi spiser kommer jeg til å be.»

Hun spurte ham ikke om hun kunne det; hun sa: «Jeg kom­mer til å gjøre det.» Og ved neste måltid, så gjorde hun nettopp det. En av barna kikket da de ba og fortalte henne: «Mamma, pappa satt bare der og stirret rett fram som om han var sint.» Men etter noen få ganger begynte han å bøye hodet og lukke øynene sammen med dem.

Så fortalte hun meg hvordan hun litt senere sa til ham: «Joe, vi bør lese Bibelen i hjemmet vårt, og det var egentlig du som skulle ha gjort det. Men du gjør det ikke, så før vi går til sengs hver eneste kveld, kommer jeg til å lese et kapittel og be sammen med barna. Om du er her, så burde du ha respekt nok for meg og barna til å sitte ned og høre på.»

Hun sa at han enkelte ganger pleide å høre på. Men i be­gynnelsen når hun og barna gikk ned på kne for å be, så brukte han bare å sitte der. Skjønt etter at det hadde gått en tid pleide han å reise seg fra stolen og knele, han også.

Takk Gud at hun holdt stand! Så vidt jeg vet, så ble hver eneste en av barna hennes kristne. Og en eller annen fortalte meg senere at gamle Joe ble frelst da han var nesten 60 år.

Du vil aldri klare det ved å gjøre kompromiss med djevelen på noen som helst måte! Vi trenger litt balanse når det gjelder disse tingene. En ektemann kan ikke kalle tilbake noen av Herrens befalinger. Han er ikke herre over sin kones samvittighet; det er det Herren Jesus Kristus som er.

Ei kone må være tro mot sine overbevisninger til og med på bekostning av å miste sin ektemann dersom han ikke hol­der ut hennes sanne hengivelse til Kristus.

1 Cor 7:15
Men dersom den vantro skiller seg, så la ham gjøre det. En kristen bror eller søster er ikke trellbundet i slike ting, for Gud kalte oss til fred.

Underordning

1 Pet 3:1-7 (WEYMOUTH)
1 Gifte kvinnen På samme måte, vær underdanig overfor ekte­mennene deres, slik at om endog noen ikke tror ordet, kan de bli vunnet adskilt fra ordet ved sine hustruers daglige liv,
2 etterat de har sett deres daglige liv så kyskt/rent og ærbødig.
3 Deres (utsmykking) burde ikke være utvendig utsmykking av å flette håret, ta på seg gulljuveler, eller gå med forskjellige an­trekk,
4 men en indre skjønnhet av natur, den uforgjengelige prydelse av en mild og fredfull ånd, som i sannhet er dyrebar i Guds åsyn.
5 For dette er hvordan de hellige kvinner fra gammelt av som satte sitt håp til Gud smykket seg, idet de var underdanig over­for sine ektemenn.
6 Således adlød Sarah Abraham, idet hun kalte ham mester. Og dere har blitt Saras barn om dere gjør (det som er) rett og ikke tillater noe som helst å skremme dere.
7 Ektemenn: På samme måte, lev med hustruene deres med en klar erkjennelse av det faktum at de er svakere enn dere. Dessu­ten, siden dere er arvinger med dem til Guds frie gave av Liv, (så) behandle dem med ære; slik at deres bønner kan være tøy­lesløse.

Det nytestamentlige greske ordet som er oversatt til engelsk som «submit» (underkaste/underordne/underlegge etc.), «subject» (underkaste/underlegge etc.) og «submit your selves» er hupotasso. Det blir brukt i 1 Pet 3:1, og andre steder med henblikk på det at kristne underordner seg hverandre.

Paulus bruker det i 1 Cor 16:16: «At dere underord­ner dere under slike, og under hver eneste en som hjelper (til) med oss, og arbeider» (King James). Og i Efeserbrevet brukte han det: «Underordne dere under hverandre i Kristi frykt. Dere hustruer! Underordne dere under deres egne menn som under Herren» (Eph 5:21-22).

Hva slags underleggelse er ment her? Paulus mente selv­sagt ikke at brødrene skulle være slaver for hverandre, men at de skulle forsøke å være til behag for hverandre så langt som det var mulig. Slik kunne de unngå disputter, krangler, og split­telser. Det er alt han mente da han sa: «Underordne dere.»

Det er nemlig en underleggelse i kjærlighet til kjærlighe­tens styre.

Artikler om kvinnespørsmål:

Var Paulus en kvinne hater?

Er mannen kvinnens overhode?

Må konen alltid adlyde sine ektemenn?

Må kvinner tie i menigheten?

Må kvinner ha tildekket hode i kirken?

Kan kvinner pynte seg i fine klær og bære smykker?

Er mannen kvinnens overhode?

Er mannen kvinnens overhode? Dette synes på overflaten å være hva følgende skriftsted klart og tydelig erklærer:

1 Cor 11:3
Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode,
og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode.

Tar du imidlertid en kikk på dette verset i noen andre over­settelser enn King James (eller Norsk Bibel '88; overs, komm.) vil det hjelpe deg til å se hvordan det faktisk er i overensstem­melse med Efeserne 5:23 som sier: «For ektemannen er hustruens (over)hode...» (King James)

1 Cor 11:3 (WEYMOUTH)
Jeg vil at dere skal vite, imidlertid, at til enhver mann er Kris­tus (over)hode, at en kvinnes (over)hode er hennes ektemann, og at Kristi (over)hode er Gud.

1 Cor 11:3 (WORRELL)
Men jeg ønsker at dere skal vite at enhver manns (over)hode er Kristus, og hustruens (over)hode er ektemannen, og Kristi (over)hode er Gud.

Nå vel, er enhver mann overhode for enhver kvinne? Ga­rantert ikke! En mann kan være overhode for en kvinne; sin kone. Men han er ikke overhode for enhver kvinne.

Jeg husker noen av de tingene en kar forkynte under et vekkelsesmøte i den siste menigheten jeg var pastor for. Han var ikke noe særlig utlært, ellers ville han ha visst bedre. Han skum­met bare toppen av skriftstedene, slik en pleide å vaske etter gull.

(Under Gullrushet den gang kunne du gå uti en vannstrøm og vaske ut litt gullstøv. Men om du virkelig ønsket å gjøre et skikkelig funn og komme ned der hvor det virkelige gullet var, så måtte du grave etter det. På samme måte kan du skumme toppen av skriftstedene; men hvis du virkelig ønsker å finne ut hva Bibelen sier, så er du nødt til å grave deg ned i Guds Ord.)

Jeg korrigerte ikke denne karen mens han prekte enkelte av disse tingene fra prekestolen. Jeg visste folket ville vite å ikke ta imot det uansett. Men til og med etterat vi hadde kom­met tilbake til pastorsboligen ville han ikke slippe tak i emnet.

Tilslutt sa jeg til ham: «Broder, det er ikke det skriftsteder sier.»

«Å joda,» sa han, «akkurat her står det at mannen er over­hode for kvinnen. Menn er overhode for kvinner i alt.»

«Neida, neida,» sa jeg, «menn er ikke hevet over kvinner i Herren. Hadde det vært tilfelle kunne kvinner ikke blitt frelst medmindre ektemennene deres hadde sagt til dem at det var i orden.»

Han var av den typen som står veldig hardt på dette med kvinner. Han prekte alltid om kvinnene. Faktum er at han var en vanskelig kar å ha med å gjøre. Kona hans var ikke partner; hun var dørmatte. Han gikk på henne. Mesteparten av tiden hadde han foten på nakken hennes så vel som på nakkene til barna deres; billedlig talt.

«For det første,» sa jeg til ham, «så er du ikke overhode for min kone. Det er det jeg som er.»

Han hadde prøvd å fortelle kvinnene, inkludert min kone, hvordan de skulle kle seg, etc.

Så derfor sa jeg: «Mens vi er inne på dette, så vil jeg si deg noe annet. Du har overhodet ikke noe med hvordan min kone kler seg. Det er min sak. Og hvordan min kone har håret har verken du eller en eneste annen mann i menigheten noe med, ei heller noen som helst annen predikant noe steds. Det er min sak. Hun har håret sitt slik hun har det for å være kledelig for meg og ikke deg. Hun kler seg for å være fin for meg og ikke deg. Om din kone vil finne seg i alle dine idiosynkrasier (= om­trent «fikse, syke ideer;» overs, anm.), så er det hennes pro­blem. Men kom ikke her og dytt det der over på meg eller din kone.

«Og siden du brakte emnet på banen, så har jeg følgende å si deg: Hold deg unna dette og si ikke noe som helst mer om det i denne menigheten. Som pastor er jeg overhode for denne menigheten lokalt. Jesus er overhode for Menigheten univer­salt, men jeg er hyrde for denne lokale menigheten og har au­toritet her. (Det å styre hører til pastorembetet.) Så si ikke ett ord til om disse kvinnegreiene mens du er her.»

Det greske ordet som er brukt for «mann» og «ektemann» i Det nye testamente er samme ord: aner. Det nye testamentes gresk hadde ikke noe eget ord for «ektemann.» Likeså hadde den ikke noe ord for «kone.» Derfor har det greske ordet for «kvinne»: gyne, blitt oversatt både som «kvinne» og «kone.»

Av den grunn må det avgjøres av settingen (dvs. plasse­ring/ omgivelser) hvilken av disse betydningene en burde gi ordene i den engelske (og norske) oversettelsen av skriftsted­ene. Du må for eksempel avgjøre ut ifra tekstsammenhengen hvorvidt det er kvinner generelt som omtales eller utelukkende koner. Noen ganger omtaler Paulus kvinner generelt; men an­dre ganger omtaler han kun koner. Og slike skriftsteder bør fortolkes dithen at de relaterer til den rollen som ei kone har.

Teksten vår, 1 Cor 11:3, kan ikke bety at hver eneste mann står i samme relasjon til hver eneste kvinne slik Kristus gjør til enhver mann. Det kan ikke være riktig.

Kristus er like mye overhode for kvinnen som Han er for mannen. Er Han ikke det så er ikke kvinnen i Menigheten, for Kristus er Menighetens overhode.

Det er mulig å få Bibelen til å si hva som helst du ønsker å tro. Uansett hva du ønsker å tro, så kan du finne skriftsteder, feiltolke dem, ta dem ut av settingen, og få dem til å si hva som helst du ønsker at de skal si.

Det kom en kar opp til meg kort tid etterat jeg hadde kommet med en uttalelse om at mannen ikke er åndelig overhode for kvinnen.

«Å joda, det er han,» sa han. «Det sier Bibelen. Den sier at på samme måte som Kristus er overhode for Menigheten, er mannen overhode for kvinnen.» Så spurte han meg: «Er Kris­tus åndelig overhode for Menigheten?»

«Ja,» svarte jeg.

«Da er mannen åndelig overhode for sin kone.»

«Og Kristus er ikke hennes åndelige overhode?» spurte jeg.

«Nei, det er Han ikke.»

«Om Kristus ikke er hennes åndelige overhode, så er hun ikke i Menigheten, er hun vel?»

«Å joda, joda,» sa han, «hun er i Menigheten.»

«Vel, vel,» sa jeg, «hvis hun er i Menigheten og er et lem på Kristi Legeme, så er det Kristus som er hennes overhode og ikke mannen.»

Paulus illustrerte simpelthen at fra familiens og hjemmets ståsted er mannen overhode for sin kone, på samme måte som Kristus fra det åndelige ståstedet er overhode for Menigheten. Han sier ikke her at ektemannen er sin kones overhode på det åndelige området. Hadde det vært sant hadde den pånyfødte kona til en ufrelst mann ikke hatt noe åndelig overhode. Kan du se det? Men, pris skje Gud, hun har virkelig et åndelig over­hode - Herren Jesus Kristus!

Den samme karen fortsatte med å si at siden mannen er overhode for kvinnen så burde kona adlyde og underkaste seg sin ektemann i alt. Han sa til meg: «Om en ektemann til og med ber sin kone om å gå til sengs med en annen mann, så burde hun gjøre det.»

Det er tåpelig. Ektemannen er ikke herre over sin kones samvittighet; hennes ånd. Jesus er like mye hennes Herre som Han er mannens, på det åndelige området.

Bibelen sier: «Men den som forener seg med Herren er en ånd (med Ham)» (1 Cor 6:17; Den Norske Reformasjonsbibelen). Og i samme kapittel står det: «...den som forener seg med hor­kvinnen, er en kropp (med henne)? For Han sier: 'De to skal være til ett kjøtt.'» (vers 16; Den Norske Reformasjons-bibelen). Skriften bruker den samme terminologien hva angår ektemann og kone, i Eph 5:31: «...og de to skal være ett kjød.»

Kan du se hvordan det bare er i ektemann-og-kone-rela­sjonen, i den hjemlige situasjonen, at ektemannen er overhode for sin kone? Fra det åndelige ståstedet er han eller hun som er føyd sammen med Herren en ånd med Ham, med Jesus som åndelig overhode. Kvinnen er like mye som mannen et lem på Kristi Legeme. Og Kristus er like mye åndelig overhode for kvinnen som Han er for mannen.

Hver eneste kvinne kan komme til Kristus direkte uten noen manns samtykke eller forsøk på å være mellommann. Jeg har hørt enkelte si at konene deres ikke engang skal be til Gud uten samtykke fra dem. Det er fjollete. En hvilken som helst kvinne kan komme til Gud uten ektemannens eller noen som helst annen manns samtykke eller forsøk på å være mellom­mann. Hun kan komme inn i det samme nære, personlige fel­lesskapet med Herren Jesus Kristus som en hvilken som helst mann kan. Faktum er at mange kvinner vandrer i et nærere fellesskap med Kristus enn det en god del menn gjør.

Men som kone i det naturlige, menneskelige forholdet, har hun en underordnet stilling i familien. (Hun har ikke en un­derordnet stilling i Kristi Legeme. Og dette betyr ikke at ekte­mann og kone ikke står likt innfor Gud.) Av hensyn til god orden i familien bør ektemannen være husets overhode. Ingen intelligent kvinne burde tenke på å gifte seg med en mann som etter hennes skjønn ikke er verdig til å innta den stillingen.

Store katastrofer kunne ha vært avverget om Guds orden i familieledelse hadde blitt akseptert og etterfulgt. Det er ikke meningen at ektemannen skal være vrang og herske over sin kone. Det er heller slik at begge skal være hjelpere sammen i alt som angår deres midlertidige og evige velferd.

Ektemannen må bære hovedansvaret; derfor bør han ha den høyeste autoriteten. Hvis både ektemann og kone er hva de burde være, så vil ektemannen helt naturlig innta sin stilling som familiens overhode, og det vil være en glede for hans kone å se ham der. Ingen kvinne ønsker å ha en hermegås eller en nikkedukke til ektemann. Det skulle være en fornøyelse for kona å underordne sin vilje under ektemannens vilje når det er nødvendig, istedenfor å gjøre ham til latter blant naboene. Det fins ingen mulighet til å slippe unna Guds Ords tydelige un­dervisning på dette punkt.

Eph 5:21-25 (King James)
21 Underordne dere under hverandre i Kristi frykt.
22 Dere hustruer! Underordne dere under deres egne menn [ek­temenn] som under Herren.
23 For mannen [ektemannen] er kvinnens [hustruens] hode, li­kesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser.
24 Likesom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under sine menn [ektemenn] i alle ting.
25 Dere menn [ektemenn]! Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den....

Paulus taler her til hele Menigheten når han sier: «Under­ordne dere under hverandre...» (vers 21). Mener han da at vi skal herske over hverandre i Menigheten? Nei! Det betyr at vi skal gi etter, være imøtekommende og komme overens med hver­andre.

Så når det står i neste vers: «Dere hustruer! Underordne dere under deres egne menn (ektemenn) som under Herren,» betyr det da at ektemannen skal herske over sin kone; at hun aldri skal få komme med sin mening? Nei! Det betyr at de skal være imø­tekommende og strebe etter å komme overens med hveran­dre.

Det samme verset (1 Cor 11:3) som sier at mannen er kvin­nens overhode sier også: «Kristi (over)hode er Gud.» Dette betyr ikke at Kristus er grunnleggende og evig laverestående over­for Gud Faderen. Hans evige likhet med Faderen erklæres i det følgende skriftsted; legg merke til vers 6.

Philemon 2:5-9
5 La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus,
6 han som da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik,
7 men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske,
8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.
9 Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn..

Men som vår Frelser, som vårt offer, og som vår virkelige bror, tok Han en underordnet posisjon og ble i alle ting lydig mot Faderen og Hans vilje.

Skriften lærer oss så vakkert at når Kristus ydmyket seg selv og ble lydig til døden, så opphøyde Gud Ham høyt og plasserte Ham ved sin egen høyre hånd. Der lever Kristus for evig og går i forbønn for oss.

Når en mann (eller kvinne) underordner seg korset og mot­tar Kristus som Frelser, blir han (eller hun) på samme måte oppreist til å sitte i det himmelske med Kristus.

Eph 2:4-6
4 Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med,
5 gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre over­tredelser. Av nåde er dere frelst.
6 Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus..

Kristus er ikke under Gud; Han var under Ham, men er nå oppreist og har satt seg ved siden av Ham ved Hans høyre hånd. Mennesket, enda det var under, ble oppreist med Kris­tus og satt ned med Ham når det ble frelst og kom til korset og bekjente Jesus som Herre. Det er ikke et vertikalt anliggende, men et horisontalt. Guds Ord sier at vi er arvinger, sønner av Gud, og medarvinger med Kristus. Ordet «joint» (som i den engelske oversettelsen står istedenfor «med» i medarvinger, og omtrent betyr «felles») betyr «equal;» dvs. jevnbyrdig (jevnbyr­dige arvinger). Og kvinnene er medarvinger så vel som men­nene.

Jesus ba: «at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss...» (John 17:21). Det inkluderer koner så vel som ektemenn som er troende.

Mye av det en hører om dette emnet om underordning kan ikke underbygges av Skriften. Det fins folk som tar vers ut av sammenhengen og får dem til å si noe de ikke sier. Det får en kvinne til å føle seg laverestående overfor mannen. Det får henne til å føle at hun burde innta en slaves eller tjeners stil­ling. Det binder istedenfor å løse. Og Guds Ord slår klart og tydelig fast: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri» (John 8:32; King James). Den vil aldri binde!

Artikler om kvinnespørsmål:

Var Paulus en kvinne hater?

Er mannen kvinnens overhode?

Må konen alltid adlyde sine ektemenn?

Må kvinner tie i menigheten?

Må kvinner ha tildekket hode i kirken?

Kan kvinner pynte seg i fine klær og bære smykker?

Var Paulus en kvinnehater?

La deres kvinner tie i menighetene: For det er ikke til­latt for dem å tale; men de er befalt å være under lydighet, slik også loven sier.
Og om de vil lære noe, (så)la dem spørre sine ekte­menn hjemme. For det er en skam for kvinner å tale i menigheten.
Hva? Kom Guds ord utfra dere? Eller kom det kun til dere?
  1 Cor 14:34-36; King James.

La kvinnen lære i taushet med all underkastelse.
Men jeg tillater ikke en kvinne å undervise, eller å urett­messig tilegne seg autoritet over mannen, men (hun skal) være i taushet.
1 Tim 2:11-12; King James.

Disse ord fra Paulus epistler har vært en kilde til forvirring for dem som elsker Guds Ord; særlig for den store og vok­sende andel av kvinner som kjenner en ild brenne i sitt indre som de ikke kan undertrykke, og som vet at Guds hånd har blitt lagt på dem til å gjøre tjeneste.

I enkelte kirkesamfunn har kvinner blitt forbydd å under­vise, forkynne, eller til og med vitne eller fremsi høylydt bønn i kirken; basert på disse skriftstedene. Mange konservative kir­kesamfunn tillater kvinnene å inneha kun en ubetydelig rolle. Enkelte mennesker vil simpelthen avfeie disse ordene fra Paulus epistler ved å si at Paulus kun ga uttrykk for sin egen feilbarlige mening. Men jeg tror, av den grunn at Paulus gjør rede for når han uttrykker sin egen mening, at Paulus her skriver under inspirasjon av Guds Ånd. Han fortsetter faktisk i 1 Cor 14:37-38 med å si: «Om noe menneske tror seg å være en profet, eller åndelig, la ham erkjenne at de ting jeg skriver til dere er Herrens befalinger. Men om noe menneske er uvitende, så la det være uvitende» (King James).

Avsnittet som befaler kvinner å tie i menighetene er i det 14 kapitlet av 1 Korinterbrev; det store pinsekapitlet. Og hvem har noen gang sett en pinsemenighet hvor kvinnene forholdt seg tause og ikke ble tillatt å tale. Jeg har ikke det.

Ikke i noen andre kirker jeg kjenner til står kvinner mer fritt til å tale, lære, preke, be, rope, og inneha ansvarsfulle posisjo­ner enn i pinseforsamlinger eller fullevangeliske forsamlinger. Og samtidig er det ingen som hevder mer høylydt at de følger Guds Ord helt og fullt enn de fullevangeliske menighetene og pinsemenighetene. Det er faktisk det fullevangelisk betyr: A følge den hele og fulle sannhet. Og ved bibelskoler og semina­rer blant de fullevangeliske og pinsevennene finner man kvin­ner og jenter som studerer Guds Ord i forberedelse til en ka­rakteristisk kristen tjenestegjøring som misjonær, evangelist og forkynner.

Når en imidlertid bare skummer overflaten på disse skriftstedene uten å studere dem i detalj, så vil det se ut som om «skikk og bruk» blant oss i den fullevangeliske kristenhe­ten er i strid med undervisningen til Paulus. Derfor er det makt­påliggende for oss å enten innrømme at vi ignorerer og kren­ker Guds Ord i dette særskilte tilfellet, eller så må vi tolke det i overensstemmelse med de praktiseringer vi tillater i vår midte.

Var Paulus en kvinnehater?

Jeg har hørt enkelte predikanter og andre i kirkesammenheng fremsette den teori at Paulus ikke likte kvinner, aldri gif­tet seg og faktisk var en kvinnehater. De foreslår at dette er grunnen til at han la restriksjoner på kvinner. Vel, Paulus var ikke en kvinnehater.

Han tilrår heller ikke sølibat slik enkelte tror han gjør. Han tilrådde det derimot under de omstendigheter som eksisterte på den tiden. Ved å lese 1 Cor 7:25-40 vil du finne ut at Paulus tilrådde sølibat på grunn av det han kaller den «nå­værende nød» (v. 26); dvs. de forfølgelser og anfektelser som kristne på hans tid ble utsatt for, og også av hensyn til det at en kunne være fri til å vie seg helhjertet til Herrens tjeneste.

Paulus var ikke imot ekteskapet. Det vet du etter å ha lest dette avsnittet. I Heb 13:4 sier han: «Ekteskapet er ærefullt i alt...» (King James).

Da han ga kvalifikasjonene for biskop eller pastor (1 Tim 3:1-7; Tit 1:5-10), sa han at han skulle være ek­temannen til ei kone, og styre godt i sin husstand, og ha vel-disiplinerte barn. Dersom Paulus hadde hatet kvinner, eller hadde syntes at alle predikanter burde leve i sølibat, så ville han ha rådet Timoteus og Titus til å finne ugifte menn til denne viktige ansvarsfulle stillingen. Men det gjorde han ikke.

Paulus talte i vendinger som viste den høye respekten han hadde for kvinnestanden og for kvinners arbeid.

Rom 16:1-2
1 Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster, som er menighets-tjener-inne i Kenkreæ.
2 Ta imot henne i Herren, slik det sømmer seg for de hellige, og støtt henne i alle saker der hun kan trenge hjelp fra dere. For også hun har vært til hjelp for mange, også for meg.

Det greske ordet diakonos, her oversatt som «tjenerinne,» (King James: Tjener) er andre steder i King James - versjonen av Det nye testamente oversatt som «deacon» (dvs. diakon). Noen av de nyere oversettelsene av vers 1 lyder: «Jeg anbefaler Føbe til dere... ei diakonisse...»

Og legg merke til at Paulus sa til menigheten i Roma, og han skrev til mennene så vel som til kvinnene: «.. assistér henne...» (King James). Assistér denne kvinnen, med andre ord. Ikke bare skyv henne til siden og ta over, men assistér henne i hvilke saker som helst der hun har behov for dere.

I sine varme hilsener glemmer ikke Paulus kvinnene i Roma.

Rom 16:3-4
3 Hils Friska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus.
4 De har våget sitt eget liv for mitt. Ikke bare jeg, men også alle menigheter av hedningene takker dem.

Stikk i strid med det som er vanlig skikk og bruk blant oss i dag i vår moderne tid, nevner Paulus kona, Friska, før ekte­mannen, Akvilas.

«Hils Maria,» skrev han, «som har arbeidet meget for dere.» (v. 6).

Rom 16:12
Hils Tryfena og Tryfosa, som har arbeidet i Herren. Hils den kjære Persis, som har arbeidet så mye i Herren.

Fra gresk vet vi at disse tre individene var kvinner. Og si­den Paulus sa om Tryfena og Tryfosa: «som arbeider i Herren,» og om Persis: «som arbeidet mye i Herren,» så hadde disse kvin­nene en eller annen form for tjeneste.

Og i vers 13 sa han: «Hils Rufus, den utvalgte i Herren, og hans og min mor.»

I et omfattende avsnitt (Eph 5:21.33) som viser hvor­dan ektemann-og-kone-relasjonen illustrerer Kristi relasjon til Sin Menighet, benytter Paulus anledningen til å formane ektemennene til å elske sine koner:

Eph 5:25.33
25 Dere menn! Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den...
33 Men også hver enkelt av dere skal elske sin hustru som seg selv...

I Col 3:19 skrev han: «Dere menn! Elsk deres hus­truer, og vær ikke bitre mot dem.»
Er disse ordene en kvinnehaters ord? Så visst ikke!

Artikler om kvinnespørsmål:

Var Paulus en kvinne hater?

Er mannen kvinnens overhode?

Må konen alltid adlyde sine ektemenn?

Må kvinner tie i menigheten?

Må kvinner ha tildekket hode i kirken?

Kan kvinner pynte seg i fine klær og bære smykker?