Må koner alltid adlyde sine ektemenn?

I denne artikkelen skal vi kun ta for oss siste del av vår bibel­tekst fra 1 Kor 14 og dette spørsmålet: Må koner all­tid adlyde sine ektemenn?

1 Cor 14:34 (King James)
34 La deres kvinner tie i menighetene. For det er ikke tillatt for dem å tale; men de er befalt å være under lydighet, slik også loven sier.

Paulus sender oss her til loven: «..slik også loven sier.» Ordet «lov» slik det er brukt i Det nye testamente, refererer enten til: (a) De ti bud, (b) de fem mosebøkene kalt Pentatauken, eller (c) hele Det gamle testamente.

Siden det ikke er noe i de ti bud om kvinners rettigheter, så må Paulus ha referert til Pentatauken eller hele Det gamle tes­tamente. Så la oss da se på hva loven sier. (Noen ganger går vi ut ifra at vi vet hva loven sier, fordi vi tolker den i lys av vår egen tankegang istedenfor i lys av hva den faktisk sier.)

Helt i begynnelsen, i 1Mosebok, ser vi at Gud laget mann og kvinne. Både menn og kvinner skulle underlegge seg og ha dominans over alt på jorden (Gen 1:26-28). Ville dyr har den samme instinktive frykten for kvinner som de har for menn.

Kvinnen ble ikke tatt fra Adams føtter, men fra hans side. Det er derfor ikke meningen at hun skal undertrykkes på he­densk maner, men stå ved hans side på kristent maner, (Gen 2:21-22).

«Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene...» (Gen 2:18). Gud visste at det ikke var godt for mannen å være uten en kvinnes hjelp og inspirasjon. Så derfor laget Han kvinnen som en medhjelper; en hjelper som var ham verdig.

Paulus erkjenner denne gjensidige avhengigheten i det skriftsted som følger, som jeg ønsker å sitere fra Weymouths oversettelse fordi den klargjør det hele slik at vi forstår det.

1 Cor 11:8-9.11-12 (WEYMOUTH)
8 Mannen har ikke sin opprinnelse fra kvinnen, men kvinnen fra mannen.
9 For mannen ble ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens.
11 Likevel, i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen eller mannen av kvinnen.
12 For likesom kvinnen har sin opprinnelse fra mannen, så har også mannen sin fødsel gjennom kvinnen; men alt kommer i ytterste konsekvens fra Gud.

I 1 Moseboks beretning om skapelsen fins det ikke noe som tyder på at det ikke var jevnbyrdighet mellom mann og kvinne.

Etter menneskehetens syndefall, imidlertid, ble en forban­nelse lagt på kona. Isaac Leesers oversettelse fra den opprinne­lige hebraiske grunnteksten gjør dette klart.

Gen 3:16 (LEESER) 
16 ...Jeg vil storlig multiplisere din smerte og (lidelsen av) din unnfangelse; i smerte skal du bære fram barn. Og til din ekte­mann skal din lyst stå, men han skal herske over deg.

Dette var både straff og profeti. Og denne forbannelsen falt på Eva, ikke som kvinne men som kone.

Kvinner er ikke underordnet menn. Det er et ektemann-og-kone-anliggende. Koner har nemlig en underordnet stilling i familien. De har derimot ikke en underordnet stilling i Herren.

Bibelen sier: «...der fins verken mannlig eller kvinnelig; for dere er alle en i Kristus Jesus» (Gal 3:28; King James).

Kvinner blir kalt «Guds barn» like mye som menn blir det. Johannes skrev til hele Menigheten og ikke bare til mennene da han sa: «Mine kjære, nå er vi Guds barn..» (1 Joh 3:2). (King James, som på engelsk benyttes, uttrykket «sons of God» - Guds sønner; overs, anmerkn.)

Verset fortsetter: «..og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som Han er.» Kvinnene vil bli like mye lik Ham som det mennene vil bli.

Gammeltestamentlige eksempler

La oss undersøke noen av de ektemenn og koner som det er skrevet om i loven.

Peter anfører Sara som et forbilde for koner, hvis verdige eksempel kristne koner kan etterfølge: «Slik var Sara lydig mot Abraham og kalte ham herre. Hennes barn er dere blitt, om dere gjør det gode uten å la dere skremme av noe» (1 Pet 3:6).

Det er mulig å løfte fram dette ene verset og si: «Der kan du se. Det er meningen at kona skal adlyde sin ektemann akkurat slik Sara adlød Abraham.» Men betyr det at kona ikke har noen som helst rett til å si sin egen mening? Enkelte vil etterlate det inntrykket at kona aldri har rett til å uttrykke sine tanker, at hun er under herredømme og lydighet, og at hun ikke er stort mer enn en slave. Men det er ikke det Peter her sier. La oss se hva loven sier:

Gen 16:5-6
5 Da sa Sarai til Abram: Den urett jeg lider, er du skyld i. Jeg gav min trellkvinne i din favn, men nå, da hun ser at hun er med barn, ringeakter hun meg. Herren skal dømme mellom meg og deg.
6 Og Abram sa til Sarai: Din trellkvinne er i din hånd, gjør med henne hva som er godt i dine øyne. Sarai var hård mot henne, og hun rømte fra henne.

Her ser vi at Abram lar Sarai få viljen sin. Han utøver ikke dominans over henne som om han var en krigsherre.

Fra kapittel 16 til og med kapittel 21 i 1 Mosebok ser vi en beretning om en uoverensstemmelse. Når den når sitt klimaks ser vi at Abraham gir etter for sin kones krangling og lar henne få viljen sin. Og vi ser at Gud ga henne rett, og ikke ham.

Gen 21:10-12
10 og hun sa til Abraham: Driv ut denne trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke arve med min sønn, med Isak.
11 Dette gjorde Abraham meget vondt for sønnens skyld.
12 Men Gud sa til Abraham: La det ikke gjøre deg vondt for guttens skyld eller for din trellkvinnes skyld! Lyd Sara i alt det hun sier deg. For i Isak skal det nevnes deg en ætt.

Gud ba Abraham, i det minste en gang, om å lytte til sin kone. Ifølge dette styrte Sarai over sin ektemann ved denne anledningen. Og Gud bifalt det. Som Han alltid gjør når ei kone har rett.

Gud bifaller alltid det som er rett. Jeg skjemmes over å si det, men enkelte predikanter; fullevangeliske og Åndsfylte sådanne, har sagt til meg at en kvinne burde gjøre hva som helst ektemannen hennes sier, uansett hva det måtte være.

De har personlig sagt til meg at dersom ektemannen ber sin kone om å gå til sengs med en annen mann, så burde hun gjøre det, fordi Bibelen sier at hun skal adlyde ham. I min for­stand er noe slikt en grov fornærmelse. Gud vil aldri ta parti for det som er galt. Og dette ville ha vært å bryte et av Hans ti bud.

En kar sa til meg: «Om en ektemann ber sin kone om å drikke med ham, så burde hun drikke med ham. Hvis han ønsker at hun skal gå med ham til baren, så burde hun gå.»

En annen mann sa: «Om en ufrelst ektemann sier til sin kone at hun ikke skal gå i kirken, så skal hun ikke gå. Hvis han sier til henne at hun ikke skal lese i Bibelen, så skal hun ikke lese i den. Hun skal adlyde ham ned til minste bokstav.»

(Disse tingene har blitt sagt til meg personlig; jeg snakker ikke her om det som noen kommer til meg og sier at noen har sagt. En kan forstå at disse meningene har skapt ikke lite for­virring.)

Jeg sier til svar: «Tull og tøys!»

Peter ga Sara som et eksempel. La oss ta det til oss da. Når Sara hadde rett, tok Gud parti for henne. Gud kommer ikke til å ta parti for ektemannen når han har feil, like lite som Han vil ta parti for kona når hun har feil.

Takk Gud for gode koner! De trenger ikke å bli trykket ned. Å ja, jeg vet det fins enkelte sjefete koner, men om ektemen­nene deres ikke vet hvordan de skal ta seg av dem, så la dem bare få bli herset med! Det er nemlig ektemannens problem. Det er ingen vits å degradere alle koner på grunn av noen få unntak. Og det er ektemennenes ansvar å ta seg av det; ikke predikantenes.

Om en mann ønsker å bli herset med er det hans sak og ingen annens. Jeg har like lite noe med å prøve å håndtere en annen manns kone som jeg har med å håndtere en annen manns penger. Vi kan selvsagt fastsette prinsipper. Men jeg tror det fins enkelte menn som tvert om liker å bli herset med. Gjør de det, så la dem ha gleden av det. Selv liker jeg det ikke.

Likevel respekterer jeg min kone, og jeg respekterer hennes oppfatning. En gang måtte hun sette foten i bakken og snakke hardt til meg. Gud hadde delt med meg en gang i begynnelsen av min tjeneste om å forlate pastoratet og gå ut i en tjeneste på felten. Han hadde talt til meg om helbredelse og gitt meg noen instruksjo­ner angående det å betjene de syke. Det var min hjertebyrde.

Men jeg gjorde et feilgrep. Jeg gikk på feil møteserie. (En kan noen ganger gjøre et feilgrep ved å gå til gal kirke, gal kongress eller gal møteserie.) Det var en bønn og bibel - konfe­ranse midtvinters. Nesten hver eneste person som prekte talte imot helbredelsesmøter. Og til slutt dristet den mannen som stod i spissen for møtene seg til å si at kun en person burde ikke be for de syke og legge hendene på dem; alle sammen burde be og legge hendene på dem, og så når Gud helbredet dem ville Han få hele æren.

Alt jeg hørte degraderte meg. Jeg kan forstå hvordan kvin­ner til tider må ha det; de har gått i kirken og blitt trykket ned, og har ønsket at de ikke hadde gått.

Etter to eller tre dager dro jeg hjem igjen. Min kunngjøring om fratredelse hadde allerede blitt fremsatt, og min kone hadde holdt på med å pakke mens jeg var borte.

«Bare pakk ut,» sa jeg. «Vi drar ikke.»

«Drar du ikke?»

«Nei, det gjør jeg ikke.» Menigheten vil at jeg skal bli væ­rende, så jeg blir. Og en annen ting: Fra dette øyeblikk av, så kommer jeg aldri til å be for de syke igjen. Jeg skal aldri legge hendene på en annen person så lenge jeg lever. Om noen insis­terer på å bli salvet med olje, så vil jeg få diakonene til å komme å salve vedkommende.»

Min kone kunne se at jeg var i ulage. «Nei!» sa hun. «Vi skal ikke bli værende hos denne menigheten.»

Jeg ble fullstendig overrumplet. Hun hadde aldri oppført seg slik tidligere. Og hun har ikke oppført seg på den måten siden. Men hun behøvde å oppføre seg på den måten ved denne anledningen, og Gud tok parti for henne.

«Nei, jeg kommer ikke til å pakke ut,» sa hun. Og jo visst skal vi forlate denne menigheten. Og jo visst skal du adlyde Gud. Det er det du skal gjøre!»

Jeg sto der uten munn og mæle. Hun snakket vanligvis ikke slik. Men for å si som sant er: Hadde hun latt meg styre i denne situasjonen, så ville vi begge ha vært innviklet i et forferdelig rot. Hun hadde rett. Og hun satte litt vigør i meg. Jeg gikk på og adlød Gud.

Sara styrte over sin ektemann i den situasjonen vi leste om, og Gud bifalt det. Gud tar alltid parti for det som er riktig. Han vil aldri ta parti for det som er galt. Hadde Han gjort det, så ville Han ha hatt feil.

La du dessuten merke til at Sara ikke led i stillhet og i en tilstand av slaveunderkastelse, men sa sin mening som hun hadde rett til å gjøre «som også loven sier.» Det er nedskrevet i Pentatauken.

Første kapittel i 1 Samuelsbok beretter at når Hanna, Samuels mor, hadde en liten uoverensstemmelse med sin ek­temann, så sa hun sin mening og fikk viljen sin. Det viste seg å være Guds vei.

Abigail var en vis kvinne som hadde en tosk til ektemann. (Det fins noen slike tilfeller.) Bibelen kaller ham en «Belials sønn.» Ved å ikke adlyde sin ektemann, reddet hun en kritisk situasjon og vant Davids favør. Hadde hun lyttet til sin ekte­mann ville det ha blitt mye blodsutgytelse.

1 Sam 25:32-33 (KING JAMES)
32 Og David sa til Abigail: Velsignet være Herren, Israels Gud, som sendte deg denne dag for å møte meg.
33 Og velsignet være ditt råd, og velsignet være du, som har holdt meg (tilbake) denne dag fra å komme til å utgyte blod, og fra å hevne meg selv med min egen hånd.

Les hele historien i din egen Bibel og legg merke til at Gud står på Abigails side; selv om hun ikke adlød sin ektemann.

Adlyde i alt?

At hver eneste kone alltid må adlyde sin ektemann i alt er et argument som ikke er riktig vel bevart. I artikkelen; «Er mannen kvinnes overhode?» refererte jeg til en hendelse der en mann, en bibellærer, kom opp for å snakke med meg etterat jeg hadde sagt at ektemannen ikke er herre over sin kone, og at Jesus er hennes åndelige overhode. Han sa videre følgende: «Slå opp i Eph 5:24.» Og så leste han for meg: «Likesom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting» (King James: «Enhver ting»).

Da han leste la han vekt på ordene «i enhver ting.» «Ei kone,» sa han, «skal adlyde sin ektemann i alt.» Det var da han sa at om ektemannen til og med ber henne om å gå til sengs med en annen mann, så skal hun gjøre det. Han la spesielt vekt på det faktum at verset ikke spesifiserte at ektemannen måtte være en kristen ektemann; det sa bare at kona skulle adlyde. «Selv om ektemannen hennes er ufrelst, må hun gjøre hva han enn sier at hun skal gjøre.»

Han klynget seg til det der ene verset for å underbygge sitt syn. Men Guds Ord forteller oss klart og tydelig at på to eller tre vitners ord skal enhver sak stå fast (Gen 17:6; Gen 19:15; 2 Cor 13:1). Vi må ta i betraktning hva hele Bibelen lærer. Det er ikke meningen at vi skal ta en isolert tekst og bygge en eller annen doktrine på den.

Jeg gjentar: Å si at hver eneste kone alltid må adlyde sin ekte­mann i alt er et argument som ikke er riktig vel bevart. Enkelte menn er sånne råtasser at de ville ha krevd ting av sine koner som var av en slik karakter at de ikke burde få det innvilget. Om en rasende ektemann hadde befalt sin kone å drepe barna deres, så ville ingen person ved sine fulle fem ha sagt at hun burde adlydt ordren. Vel, om hun ikke burde adlydt det, så fins det en mengde andre ting hun ikke burde adlydt; fordi de innebærer å gjøre noe galt!

EN EKTEMANN KAN IKKE TILBAKEKALLE NOEN AV HERRENS BUD!

Smith Wigglesworth, en mann som ble mektig brukt av Gud, sa: «Med unntak av Gud, så skyldes alt jeg er i hele min tje­neste min kjære kone.» Han fortsatte med å si at da han var rørlegger i England og begynte å bli velstående etter å ha dre­vet rørleggerarbeid i de gamle villaene og husene der, så arbei­det han noen ganger sju dager i uka. Han sa at han ble kald i ånden og i realiteten simpelthen ble frafallen.

Nå vel, når en faller fra og går ut av fellesskap med Gud, så er en ikke lenger så interessert i de ting som har med Gud å gjøre. Og når noen andre er interessert, så bringer det fordøm­melse over en.

«Du går for mye i kirken,» sa han til sin kone. Du skal ikke gå noe mer dit. Jeg vet tilstrekkelig om Bibelen til å kjenne til at mannen er overhode for kona. Det er meningen at du skal ad­lyde meg. Og jeg sier til deg: 'Gå ikke i kirken;' så da går du ikke mer.»

Hun smilte søtt og sa: «Nå vel, Smith, du er overhode for dette huset, og du er min ektemann. Hva du enn sier i huset er lov. Og du vet like godt som meg at jeg ikke forsømmer deg, barna eller huset på noen som helst slags måte. Men du er ikke min herre. Jesus er min Herre. Og Bibelen sier oss at vi ikke skal holde oss fra å komme sammen. Bibelen ber meg om å gå i kirken, så derfor går jeg.»

«Vel,» berettet han, «jeg raste og kjeklet og bannet praktisk talt. Og en dag sa jeg omsider til henne: 'Går du i kveld så låser jeg deg ute.' Men hun gikk straks, og jeg låste henne ute. Hun hadde ikke nøkkel og kunne derfor ikke komme seg inn. Neste morgen kom jeg meg ned og åpnet bakdøra. Der var hun; godt omsluttet av kåpa si lente hun seg mot døra. Hun hadde vært der hele natten. Da jeg åpnet døra falt hun nesten inn på kjøk­kenet. Men så spratt hun opp, smilte og sa: 'Vel, elskede, hvor­dan har du det i dag?'

«Hun var så snill og søt, men jeg ville ha følt meg bedre om hun hadde skjentes litt på meg. Det gjorde hun dog ikke. Hun spurte bare: 'Hva vil du ha til frokost?' Og så laget hun i stand favoritt frokosten min.

«'Okey, okey, sa jeg, 'jeg har feil. Jeg har gjort en miss.' Hun hadde nettopp elsket meg tilbake til Gud. Men samtidig sto hun på sitt. Hadde hun sluttet å gå i kirken og rettet seg etter meg, så ville vi begge ha vært i trøbbel.»

Jeg har sett dette skje. I de 12 årene jeg var pastor har jeg hørt kvinner si: «Ektemannen min vil ikke at jeg skal komme i kirken. Han vil at jeg skal gå hit og dit og gjøre det og det. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne vinne ham.» Og så så jeg de kvin­nene falle fra sammen med sine ektemenn. Noen av dem kom virkelig tilbake inn i fellesskap med Gud til slutt, men jeg kom­mer ikke i hu at en eneste av dem fikk sin ektemann frelst.

På den annen side kommer jeg i hu mange trofaste kvinner i de kirkene jeg var pastor for som hadde noen bøller til ekte­menn, og disse forbød dem å komme i kirken.

Jeg husker spesielt en liten kvinne: Hvor vanskelig hun hadde det! Men om en prøvde å preke og møtet virket dødt, og av den grunn var i behov av inspirasjon; så var alt en trengte å gjøre å kaste et blikk på henne, så inspirerte hun deg til å preke. Ansiktet hennes lyste alltid opp som et neonlys-skilt.

En kveld sa min kone til meg: «Kjære, la du merke til Marys føtter?»

«Nei, det gjorde jeg ikke. Var det noe galt med dem?»

«Vel,» sa hun, «hun hadde bare på seg kalosjer.»

«Kalosjer! Det har ikke regnet på en måned. Hvorfor gikk hun med kalosjene sine?»

«Joe ville ikke at hun skulle komme i kirken. Han ble sint og gjemte skoene hennes.»

Han tenkte at om han gjemte skoene hennes så ville hun ikke gå. Men hun tok på seg kalosjene sine og kom. Jeg er sik­ker på at om han hadde kastet kalosjene hennes, så ville hun ha kommet barføtt.

Hun var en saktmodig liten kvinne, men jeg erindrer at hun sa til meg: «Jeg vil ikke dominere ham på noen som helst måte. Han er min ektemann og jeg respekterer ham. Han er far til barna mine og jeg lærer dem å respektere ham. Men han inntar ikke den stillingen han burde ha inntatt. Han er ikke interes­sert i de ting som har med Gud å gjøre og vil ikke komme i kirken. Det ser ut til at jeg kommer til å være nødt til å lede i disse tingene. Tar jeg feil?»

«Nei,» sa jeg, «du tar ikke feil. Du har rett.»

Hun sto på sitt. Senere fortalte hun meg hvordan hun hadde sagt: «Joe, jeg forsøker ikke å ta fra deg autoritet. Men jeg kom­mer til å holde disse barna i søndagsskolen og menigheten. Hadde de rettet seg etter deg ville de ha gamblet og drukket. Og en annen ting: Vi bør be bordbønn. Vi setter oss bare ned og begynner å spise som om vi var en griseflokk. Før vi spiser kommer jeg til å be.»

Hun spurte ham ikke om hun kunne det; hun sa: «Jeg kom­mer til å gjøre det.» Og ved neste måltid, så gjorde hun nettopp det. En av barna kikket da de ba og fortalte henne: «Mamma, pappa satt bare der og stirret rett fram som om han var sint.» Men etter noen få ganger begynte han å bøye hodet og lukke øynene sammen med dem.

Så fortalte hun meg hvordan hun litt senere sa til ham: «Joe, vi bør lese Bibelen i hjemmet vårt, og det var egentlig du som skulle ha gjort det. Men du gjør det ikke, så før vi går til sengs hver eneste kveld, kommer jeg til å lese et kapittel og be sammen med barna. Om du er her, så burde du ha respekt nok for meg og barna til å sitte ned og høre på.»

Hun sa at han enkelte ganger pleide å høre på. Men i be­gynnelsen når hun og barna gikk ned på kne for å be, så brukte han bare å sitte der. Skjønt etter at det hadde gått en tid pleide han å reise seg fra stolen og knele, han også.

Takk Gud at hun holdt stand! Så vidt jeg vet, så ble hver eneste en av barna hennes kristne. Og en eller annen fortalte meg senere at gamle Joe ble frelst da han var nesten 60 år.

Du vil aldri klare det ved å gjøre kompromiss med djevelen på noen som helst måte! Vi trenger litt balanse når det gjelder disse tingene. En ektemann kan ikke kalle tilbake noen av Herrens befalinger. Han er ikke herre over sin kones samvittighet; det er det Herren Jesus Kristus som er.

Ei kone må være tro mot sine overbevisninger til og med på bekostning av å miste sin ektemann dersom han ikke hol­der ut hennes sanne hengivelse til Kristus.

1 Cor 7:15
Men dersom den vantro skiller seg, så la ham gjøre det. En kristen bror eller søster er ikke trellbundet i slike ting, for Gud kalte oss til fred.

Underordning

1 Pet 3:1-7 (WEYMOUTH)
1 Gifte kvinnen På samme måte, vær underdanig overfor ekte­mennene deres, slik at om endog noen ikke tror ordet, kan de bli vunnet adskilt fra ordet ved sine hustruers daglige liv,
2 etterat de har sett deres daglige liv så kyskt/rent og ærbødig.
3 Deres (utsmykking) burde ikke være utvendig utsmykking av å flette håret, ta på seg gulljuveler, eller gå med forskjellige an­trekk,
4 men en indre skjønnhet av natur, den uforgjengelige prydelse av en mild og fredfull ånd, som i sannhet er dyrebar i Guds åsyn.
5 For dette er hvordan de hellige kvinner fra gammelt av som satte sitt håp til Gud smykket seg, idet de var underdanig over­for sine ektemenn.
6 Således adlød Sarah Abraham, idet hun kalte ham mester. Og dere har blitt Saras barn om dere gjør (det som er) rett og ikke tillater noe som helst å skremme dere.
7 Ektemenn: På samme måte, lev med hustruene deres med en klar erkjennelse av det faktum at de er svakere enn dere. Dessu­ten, siden dere er arvinger med dem til Guds frie gave av Liv, (så) behandle dem med ære; slik at deres bønner kan være tøy­lesløse.

Det nytestamentlige greske ordet som er oversatt til engelsk som «submit» (underkaste/underordne/underlegge etc.), «subject» (underkaste/underlegge etc.) og «submit your selves» er hupotasso. Det blir brukt i 1 Pet 3:1, og andre steder med henblikk på det at kristne underordner seg hverandre.

Paulus bruker det i 1 Cor 16:16: «At dere underord­ner dere under slike, og under hver eneste en som hjelper (til) med oss, og arbeider» (King James). Og i Efeserbrevet brukte han det: «Underordne dere under hverandre i Kristi frykt. Dere hustruer! Underordne dere under deres egne menn som under Herren» (Eph 5:21-22).

Hva slags underleggelse er ment her? Paulus mente selv­sagt ikke at brødrene skulle være slaver for hverandre, men at de skulle forsøke å være til behag for hverandre så langt som det var mulig. Slik kunne de unngå disputter, krangler, og split­telser. Det er alt han mente da han sa: «Underordne dere.»

Det er nemlig en underleggelse i kjærlighet til kjærlighe­tens styre.

Artikler om kvinnespørsmål:

Var Paulus en kvinne hater?

Er mannen kvinnens overhode?

Må konen alltid adlyde sine ektemenn?

Må kvinner tie i menigheten?

Må kvinner ha tildekket hode i kirken?

Kan kvinner pynte seg i fine klær og bære smykker?