tirsdag 10. januar 2012

Kan kvinner pynte seg i fine klær og bære smykker?

Likeså skal kvinnene kle seg sømmelig og pynte seg i ærbarhet og med måtehold, ikke med hårfletninger og gull eller perler eller kostbare klær, men med gode gjerninger, slik det sømmer seg for kvin­ner som bekjenner seg som gudfryktige.
1Tim 2:9-10



Likeså skal dere hustruer underordne dere under deres egne menn, for at også de som er vantro mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved hustruenes livsførsel, når de ser deres rene liv i gudsfrykt.
Deres pryd skal ikke være den utvortes - hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær,
men hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse - en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud.
For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sitt håp til Gud. De underordnet seg under sine menn.

1 Pet 3:1-5
Vår Herre Jesus Kristus har autoritet over oss. Og fordi Han er vår Herre, så har Han autoritet til å regulere vår klesdrakt så vel som alt annet som angår oss.


Disse skriftstedene tar for seg en fristelse som har størst til­trekningskraft på kvinner, enda menn ikke er immune mot den. Av denne grunn blir kvinner skilt ut som gruppe av Paulus og Peter for særskilt rådgivning.
I vår tid har vi sett at dette med moter har en større makt over mange kvinner enn det anstendighetssansen har. Til og med verdslige menn har blitt sjokkert over den lettkledte kles­drakten til mange kvinner som gir seg ut for å være kristne. Det er å beklage at mange kvinner heller tilegner seg moter som er designet for og av mennesker med tvilsom karakter, istedenfor å tilegne seg moter fra dem som søker å leve til Guds ære.


Jeg kan ikke se at hverken Paulus eller Peter her fastsetter strikte og jernharde regler, men det er et prinsipp inne i bildet her.
«Men Peter ba kvinner om å ikke flette håret eller gå med gull på seg,» vil noen hevde. (Ifølge min egengranskning var det skikk og bruk å tilbringe mye tid på det å flette håret og legge gull og småpynt i det.) «Han ba dem om å ikke stelle håret,» konkluderer de.


Jeg sier meg enig med predikanten O. B. Braune, som var pastor for Rosen Heights Assembly of God Church i Fort Worth i mer enn 40 år. Han er nå dratt for å være hos Herren. Han sa følgende om dette: «Jeg lærer kvinnene å dresse seg opp og se fin ut for seg selv og ektemennene sine. Jeg sier til dem: 'Du måtte se fin ut for å få ham, og det er best du ser fin ut om du vil beholde ham.'»
Peter sa ikke «IKKE...» For om han hadde sagt: «Flett IKKE håret,» og «ha IKKE på dere gull,» så hadde han også sagt: «Ta IKKE på dere klær.»


Det han sa var: «Deres pryd skal ikke være den utvortes -hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær..» (vers 3). Og selvsagt vet vi at han ikke ba dem om og ikke ha på seg fine antrekk eller klær.
På grunn av at dette utgjør en fristelse for kvinner sier han: «Tilbring ikke all din tid på håret ditt. Tilbring ikke all din tid på stelle deg i stand. Tilbring ikke all din tid på antrekk og klær.» (Om enkelte kristne kvinner hadde tilbrakt halvparten så mye tid som de bruker på håret og klærne til å be, faste og søke Gud, så ville de ha vært åndelige kjemper!) Peter forsøker å få fram en balansegang her.

Vi trenger balanse. Menigheten har en tendens til å falle i grøfta på enten den ene eller den andre siden av veien. Vi tren­ger ikke bevege oss mot det ekstreme på noen av måtene; vi behøver å bevege oss midt på veien.
Peters poeng er dette: Tilbring ikke all din tid på det ytre menneske. Men se først og fremst til at det indre menneske pyntes med en mild og stille ånd. Om du pleier mennesket på innsi­den først, så vil du ikke måtte bekymre deg så mye om den karen som er på utsiden.

Da jeg mottok dåpen i Den Hellige Ånd og kom over til pinsevennene, så var Full Gospel - menighetene striktere enn det de er nå. Nesten alle kvinnene hadde langt hår, fordi de hadde blitt lært at de skulle ha det.
En kvinnelig evangelist forårsaket opprør da hun klipte håret, eller «kortklipte» det som de kalte det den gang. Det kan hende enkelte ikke vil være i stand til å forstå terminologien her, men folk fra Texas og Oklahoma vil få tak i bildet når jeg sier at folket «threw conniption fits.» (Dette betyr omtrent «fikk raserianfall»).

Den kvinnelige predikanten sa: «Gud ba meg om å gjøre det.»
«Men Bibelen sier akkurat her,» konfronterte de henne, «at en kvinne skal ha langt hår.»

«Det fins imidlertid andre skriftsteder, skjønner dere. (Skrift må tolkes i lys av Skrift.) Jeg fikk se at Peter sa: Tilbring ikke all din tid på ditt ytre menneske - på håret ditt; men se først og fremst til at det indre menneske pyntes med en stille og mild ånd. Det gikk opp for meg at jeg tilbrakte for mye tid på det lange håret mitt for å få det til å se fint ut. Etterat jeg klipte håret drar jeg bare kammen igjennom det, og så er jeg ferdig. Jeg kan tilbringe tid med Bibelen og tid i bønn. Jeg er faktisk mer åndelig nå og vandrer nærmere Herren enn tidligere. Jeg tilbrakte for mye tid på det ytre menneske.
Her er det nødvendig å få fram en balansegang. Jeg vil si følgende: De kvinner som forkynner Evangeliet bør være sær­skilt påpasselig med å unngå nettopp et slett og usømmelig utseende. (Det kan være klokt av dem som inntar en eller an­nen ledende stilling å helle til konservativt hold når det gjelder klesdrakt og oppførsel.)

Paulus råder kvinner til å ha gode gjerninger istedenfor å gå til ytterligheter når det gjelder disse tingene. En kan med letthet se at om en kvinne hadde tilbrakt for mye tid på enkelte av disse områdene, så ville hun ikke hatt tid til å gjøre gode gjerninger. Peter tilrår pynting av det indre menneske. Det tar tid å pynte det indre menneske. Det hele munner ut i den kamp som er i oss alle mellom kjødet og ånden.
Jeg tror ikke vi trenger å fastsette jernharde regler og lage en liste over ting vi kan og ikke kan gjøre. Vi har heller ikke rett til å påtvinge andre våre meninger og ideer.

Jeg har alltid vært svært konservativ. Det tok min kone de ti første årene av vårt ekteskap å få meg til å fatte hvilken me­ning det hadde å gå med giftering. Jeg likte simpelthen ikke ringer. Men jeg hadde ikke noen oppfatninger når det gjaldt om andre burde gå med ringer; det var ikke min sak. Det er ikke meningen at jeg skal regulere din samvittighet; det er det du som skal gjøre. Det er noe som er imellom deg Gud. La enhver finne ut hva som er rett for ham eller henne når det gjelder dette. Min kone fikk tilslutt overtalt meg til å gå med en enkel gullring, og så ga hun meg en slik en til jul. Jeg begynte å gå med den, og etter hvert likte jeg den mer og mer. Det varte ikke lenge før jeg sa til henne: «Jeg har lyst på en til.» Og så skaffet hun meg enda en ring. (Enkelte ganger har vi forutinntatte, fordomsfulle holdninger angående noe, men så finner vi ut at det ikke på langt nær var så ille som vi trodde.)
Jeg likte ikke damenes øreringer. Jeg var ikke lumpen an­gående det men uttrykte mitt ønske på en så kjærlig måte jeg bare kunne, og min kone gikk ikke med øreringer i de første 25 årene av vårt ekteskap. Men tilslutt ba jeg henne gjøre det hun selv ville, og gå med dem om hun hadde lyst til det. Dette gjaldt nemlig bare hva jeg likte og ikke likte. Jeg kunne ikke se at Gud brydde seg noe særlig. Når alt kom til alt hadde jeg sett at Gud frelste folk i Afrika og døpte dem med Den Hellige Ånd mens de gikk med ring i nesen!

Søster Maria Woodworth-Etter het en fremragende predi­kant i pinsebevegelsens første tid i USA. Hun var født i 1844 og begynte sin helbredelsestjeneste i 1885. Da hun var 70 år hadde hun et telt med 22000 sitteplasser, og hun prekte uten mikro­fon og lydanlegg.
Jeg så en utgave av Dallas Times Herald fra 1911, og akkurat der på forsiden sto det angående møteserien hennes: «Ta pa­raplyene ned, gutter, og kom ut til teltmøtene i Fair Park. Gud helbreder nå de syke slik Han gjorde det på Jesu og apostlenes tid.»

Artikkelen fortsatte med å fortelle hvordan person etter person ble helbredet, og hvordan byens leger nå undersøkte dem både før og etter. Noen av de mest usedvanlige mirakler en noen gang har hørt om fant sted i hennes møter. Den kvin­nen var en kraftstasjon for Gud.
Men hun gikk ikke engang inn i sin tjeneste før hun ble eldre. Gud hadde kalt henne til å preke da hun var ung, men menigheten hennes sa at kvinner burde tie. Hun ville derfor ikke adlyde Gud og kom på den måten ut av Hans vilje. Hun opplevde mange lidelser. Fem av hennes seks barn døde. Var det Gud som drepte dem? Nei. Men på grunn av at hun var i en tilstand av ulydighet så kunne djevelen gjøre dette. Hennes første ektemann døde. Og omsider, da hun nesten var 50 år og selv var nær døden, sa hun: «Okey, Gud. Jeg skal gjøre det. Jeg bryr meg ikke om hva mannfolkene sier, hva menigheten sier, eller hva noen som helst sier. Jeg skal gå å preke og be for de syke.» Da begynte det å gå godt for henne.

På grunn av at hun var en av de ledende pinsepredikantene på den tiden ble hun invitert til å tale på det halvårlige General Council-møtet til Assemblies of God i Stone Church i Chicago, selv om hun ikke tilhørte noen spesiell gruppe blant pinse­vennene. Jeg leste prekenen hennes, og tenkte idet jeg leste den: «Det var i 1916; men tenk hvor godt den ville ha passet i dag!»
Hun talte til disse ledende Full Gospel-predikantene om å ri «kjepphester.»

«Så mange predikanter,» sa hun, «henger seg opp i en ting og rir det som en kjepphest. Noen henger seg opp i klesdrak­ten til kvinner. Det er alt de noensinne preker om, til tross for at det å kle seg på den ene eller andre måten hverken vil få deg til himmelen eller sende deg til helvete. En må forkynne Jesus, få folk frelst og fylt med Den Hellige Ånd, og så la Herren fortelle dem hva de skal gjøre.
«Strid ikke mot andre kirkesamfunn. Strid ikke mot med-kristne,» ga hun råd om. «Forkynn bare Jesus, Korset, Blodet, og Oppstandelsen. Jeg har erfart at Gud vil møte mennesker jeg aldri hadde trodd at Han ville ha nådd, fordi de har en hunger i hjertet. Jeg preker ikke mot noe. Jeg preker for noe.»

Bob Buess var sørstatsbaptist og hjemmemisjonær til de spansktalende i den sørvestlige delen av De forente stater da han mottok Den Hellige Ånd. Han utga i 1974 boka The Pendulum Swings (Pendelen svinger). Han slår fast at hensik­ten med denne boka: «...er å få folk til å dempe seg litt og ta en kikk på den andre siden av forskjellige stridsspørsmål. Hen­sikten er å la pendelen svinge tilbake til Guds perfekte vilje istedenfor å bli opphengt i dogmer og loviskhet.»

Jeg siterer fra kapittel 5, som har tittelen: «The Pendulum Swings Back into Line on Attitudes Toward Women's Dress» (Pendelen svinger tilbake i balanse når det gjelder holdninger overfor klesdrakten til kvinner), og Bobs kommentarer til 1 Pet 3:3-4:
Du må forstå at kvinner blir instruert til å legge vekt på hjertets skjulte menneske istedenfor å legge vekt på ytterligheter i kles­drakten.
ER DET RIKTIG AT EN KVINNE IKKE KAN GÅ MED BUKSE-DRESSER?
Nei, dette er ikke riktig ut ifra en streng tolkning av Ordet. Be over det. La Herren guide deg i dette. Det er dette skriftstedet i virkelig­heten sier:
5 Deut 22:5: «Kvinnen skal ikke ha på seg det som er for­bundet med/hører med til en mann, heller ikke skal en mann ta på seg et kvinneklesplagg; for alle som gjør det er (en) styggedom for Herren din Gud» (King James).
Skriftstedet omtaler at kvinner skal holde seg unna mannsklær, og på samme måte at menn skal avstå fra å gå i kvinneklær. Enkelte homoseksuelle liker å kle seg i kvinneklær. De liker å frem­stille seg som kvinner. Det er min oppfatning at det heller var dette som var problemet snarere enn den troskyldige handlingen det er å gå med det motsatte kjønns klær.
En ting er sikkert: Kvinnen bør være kvinne om hun har på seg langbukser eller kjole.
Tradisjonen sier at kvinner ikke skal gå med bukser. Bibelen sier ingenting som skulle tilsi dette. Om du arbeider sammen med en gruppe mennesker som har et annet syn på kvinner og bukser, så trenger du å tilpasse deg til dem for at du ikke skal bli en anstøtsstein for dem. Hvis du føler at du ikke kan tilpasse deg, så bør du be angående det å gå over til en annen gruppe som deler dine overbevisninger. Kvinners buksedresser er ikke mannsklær, forresten. Dessuten er det slik at på Bibelens tid var det mennene som gikk med skjørt mens kvinnene gikk med bukser. Kanskje kvinnene trenger å ha buksene mens mennene på sin side skulle innta skjørtene. (Ved nærmere ettertanke, så vil jeg helst ikke...)
Det er svært viktig at du følger det du har fred for. Enkelte har en bakgrunn som er preget av en sterk undervisning imot det at kvin­ner skal gå med bukser. Ha på deg det samfunnet ditt tillater deg å gå med, men prøv ikke å tvinge dine synspunkter over på noen som helst andre på en diktatorisk måte. Du kan dele dine overbe­visninger med dem, men krev ikke noe.
1 Pet 3:3-4: «Deres pryd skal ikke være den utvortes - hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær, men hjertets skjulte menneske, men den uforgjengelige prydelse -en mild og stille ånd...»
Her blir kvinner formant til å legge vekt på hjertets skjulte men­neske. De skal være kjærlige og feminine. De skal ha en mild og stille ånd ... la det heller være en vektlegging av den ydmyke ånd istedenfor av klesdrakten…Enkelte av de såkalte 'hellige' kvinner hva angår klesdrakten, er blant de mest lumpne kvinner i verden. Det virker som om de har utviklet en helligere-enn-dem-ånd.


Et misjonærpar bodde i det som nå er kjent som Israels land fra 1900 til 1935. Da de kom tilbake skrev de om skikk og bruk i Bibelens land. Det har blitt tatt mange steg i det landet siden Israel kom tilbake, men da denne mannen og hans kone var der, var flere av de eldgamle skikkene fremdeles rådende.
Han poengterte følgende: «Vi har forsøkt å tolke Bibelen i lys av Vestens tenkemåte, når det i virkeligheten er ei bok fra Østen. Vi har erfart at enkelte skriftsteder som betyr en ting for oss, blir tolket på nøyaktig motsatt måte blant disse folkesla­gene. En ting jeg oppdaget som forferdet meg, er at når vi har vært hjemme på permisjon i Amerika har sett Kristus-malerier der Han har på seg kvinneklær. Jo visst har kunstnerne malt ham med kappe, men forskjellen ligger i fargen. Det er visse farger som menn aldri går med, fordi de tilhører kvinner. En­kelte av de folkene som protesterer høyest imot at kvinner går med visse antrekk har et maleri i sitt eget hjem av Jesus der Han har på seg kvinneklær.»

I sin kommentar til 1 Tim 2:9, som er en av våre tekster, sier Bob Buess: «Skriftstedet tar faktisk for seg ytterlig­heter. Det advarer imot ytterligheter. Det er snarere pynt etc. som fordømmes, enn hvilken klestype det er. Enkelte kvinner som er overhengt av pynt behandler kvinner i buksedresser som om de var slanger. Slike kvinner bør være konsekvent med skriftstedet, mildest talt.»

Det er lett å bli ukonsekvent. Jeg har vært på steder hvor de ikke tillot det å ha perler eller pynt på kjolene. Men de pleide å hefte opp det lange håret med pyntenåler som stakk ut overalt. Dette er det samme som å si: «Det er helt i orden at du går med pynt på hodet, men ikke ifra nakken og ned.»
Jeg har kjent predikanter som ville fortelle alle kvinnene nøyaktig hvordan de skulle kle seg; det var hoved emnet deres. De stakkars konene deres fikk knapt nok lov til å se anstendig ut. De var nødt til å gå med langt hår og kunne ikke bruke det grann makeup. Men de samme predikantene dresset seg opp og så fine ut. Når de gikk ut sammen så konene deres ut som om de var mødrene deres!


Artikler om kvinnespørsmål:


Var Paulus en kvinne hater?

Er mannen kvinnens overhode?
Må kvinner tie i menigheten?

Må kvinner ha tildekket hode i kirken?

Kan kvinner pynte seg i fine klær og bære smykker?


 

Ingen kommentarer: