tirsdag 10. januar 2012

Må kvinner ha tildekket hode i gudstjenesten?

Men jeg vil at dere skal ha fått forståelse om at Kristus er enhver manns hode, men ektemannen er en hustrus hode, men Gud er Kristi hode.
Enhver ektemann som holder på med å be eller profe­tere mens han har noe hengende ned over sitt hode, han gjør sitt hode til skamme.
Men enhver hustru som holder på med å be eller pro­fetere med hodet utildekket, hun gjør sitt eget hode til skamme; for det er ett og det samme som om hun har blitt raket.
For hvis en hustru ikke tildekker seg, må hun også klippe seg. Men hvis det er skammelig for en hustru å klippe seg eller å rake seg, må hun tildekke seg.
For en ektemann skylder virkelig ikke å tildekke hodet, siden han fra begynnelsen er Guds avbilde og herlighet; men en hustru er en ektemanns herlighet.
For en mann er ikke utfra en kvinne, men derimot er en kvinne utfra en mann.
For en mann ble også ikke skapt på grunn av kvinnen, men derimot en kvinne på grunn av mannen.
På grunn av dette skylder hustruen å ha en autoritet på hodet, på grunn av budbærerne.
Likevel, i Herren er det hverken en mann adskilt fra en kvinne, eller en kvinne adskilt fra en mann.
For nettopp som kvinnen er ut fra mannen, slik er også mannen ved kvinnen; men de alle er utfra Gud.
Dere må bedømme i dere selv: Er det passende for en hustru å be til Gud utildekket?
Eller lærer ikke heller naturen selv dere at hvis en ekte­mann virkelig har langt hår, er det en vanære for ham?
Men hvis en hustru har langt hår, er det en forherli­gelse for henne. Fordi det lange håret har blitt gitt henne i stedet for en omdekking.
Men hvis noen mener å være glad i å krangle, har ikke vi en slik skikk, heller ikke Guds utkalte forsamlinger.
1 Cor 11:3-16; Den Norske Reformasjonsbibelen.



Dersom en bare haster igjennom denne store og fremra­gende teksten vil en bli ledet til å tro at Paulus påla alle kvinner overalt og for alle tider denne befalingen om å ha på seg slør, eller holde hodet dekket på menighetens møter. Mange samvittighetsfulle kvinner i dag er redd for å ta av seg hatten i kirken av frykt for at de da vil krenke dette skriftstedet.
Det springende punktet dreier seg om dette spørsmålet: Er det bindende overalt og for alle tider? La oss undersøke dette skriftstedet nøye, for dersom det binder oss nå, så burde vi adlyde det.


På hva er det Paulus baserer sitt resonnement om at kvin­ner skal tildekke hodet når de er på kristent møte? For det før­ste sier han ikke at det er uærbødig og ikke tildekke hodet. Hel­ler ikke sier han at det mishager Gud. Hadde han sagt det, så ville det ikke ha vært noen mulighet til å slippe unna denne befalingen.


Ærbødighet for overhodet



I den tidligere artikkelen; «Er mannen kvinnens overhode?», diskuterte vi hva Paulus sa om ektemenn som overhoder for sine koner. Dette er grunnlaget for Paulus re­sonnement. Igjen skal vi lese verset fra Weymouths overset­telse for å få større klarhet.
1 Cor 11:3-7 (WEYMOUTH)
3 Jeg vil at dere skal vite, imidlertid, at Kristus er (over)hode for enhver mann, at en kvinnes (over)hode er hennes ektemann, og at Kristi (over)hode er Gud.
4 En mann som har på seg et slør når han ber eller profeterer vanærer sitt hode.
5 Men en kvinne som ber eller profeterer med hodet utildekket vanærer sitt hode, for hun er nøyaktig det samme som en kvinne som er klippet.
6 Om en kvinne ikke vil gå med slør, så la henne også klippe av sitt hår. Men siden det er en vanære for en kvinne å få håret sitt klippet av eller bli barbert, så la henne ha på seg et slør.
7 For en mann bør ikke ha et slør på sitt hode, siden han er Guds bilde og herlighet; mens kvinnen er mannens herlighet.


I vårt land (og USA, Europa), fornemmer vi instinktivt det uan­stendige i at menn har tildekket hode på kristne møter. Jeg har vært på møter der en mann pleide å komme inn og sette seg med hatten fremdeles på seg, og en av møtevertene brukte da å gå til ham og be ham om å ta den av.
Blant jødene, imidlertid, råder en motsatt skikk. Selv i dag i jødiske synagoger kreves det av menn at de skal ha hodet til­dekket.


Da vi besøkte muslimenes hellige sted i Jerusalem, så tok vi av oss skoene og la dem igjen ved døren. I muslimske land tar tilbederne ikke av seg hattene, men skoene. Herren sa til Mo­ses: «...Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn.» (Exo 3:5). Det ble ikke sagt noe om hodeplag­get hans.
Hvorfor protesterer da Paulus mot at menn skal be eller profetere med hodet tildekket? Dette vil bli mer klart og tydelig senere, men det får være nok å si her at sløret eller dekket sto for en erkjennelse av at noen som var synlig tilstede var hans «overhode.»

Paulus sa at en kvinne som ba eller profeterte med hodet utildekket vanæret sitt «overhode.» Han sa ikke at hun vanæret Gud, men sitt overhode; ektemannen sin som var til stede.
Sløret var et symbol på underordning overfor ektemannen. Så fullstendig ble sløret anerkjent som et tegn som fremholdt konas private og underordnede stilling, at et betydningsfullt rite i giftermålet var påtagelsen av sløret.

(Marcus Dodd sa: «Det å legge av seg sløret var derfor et uttrykk fra kristne kvinners side, for at de som lemmer på Kristi legeme hadde blitt løftet ut av ærbødighetens og underordning­ens posisjon...»
Det er dette brudesløret betyr, som fremdeles brukes av bruden ved brylluper. Og skikken med å «ta på seg sløret» va­rer ved i den seremoni som må gjennomgås av dem som skal bli nonne.

Det greske ordet exousia, som i King James er oversatt med «power» i 1 Cor 11:10, er også varierende oversatt som «authority» og «liberty,» og i flertall som «authorities» og «potentates.» La oss omskrive dette verset som høres så rart ut i våre ører, slik: «Av denne grunn (på grunn av de fakta som er slått fast i vers 8 og 9) bør hustruen ha et tegn på sin ektemanns autoritet, et dekke på sitt hode, på grunn av englene.»
Heller ikke her er det et kvinnespørsmål, men et ektemann-og-kone-spørsmål. I ærbødighet for Kristus skulle ikke man­nen tildekke hodet. I ærbødighet for ektemannen skulle konen tildekke hodet, og også i ærbødighet for englene som en er­kjente var tilstede på offentlige møter, og som ville ha blitt be­drøvet om det hersket uorden.

A. S. Worrell sier: «Englene er tjeneste­gjørende ånder, og, ettersom de var nærværende i sin tjeneste, ... ville de ha blitt sjokkert om en kvinne forlot sin stilling og forsøkte å ta herredømme over mannen.»
På Bibelens tid ga en mer akt på englers nærvær og tjeneste enn det en gjør i dag. Det kunne hatt en sunn effekt på våre forsam­linger og bønnegrupper dersom vi ble oppmerksom på nær­været til disse himmelske budbærerne. De er nærværende. Det sier Guds Ord.

I baptistenes «Church Covenant» (bryllupspakt) fins dette uttrykket: «Vi går nå, i nærvær av Gud, engler, og denne for­samling med den største høytidelighet og glede inn i denne pakt,» som erkjenner at engler er nærværende.

Ærbødighet for skikk og bruk i samfunnet


Det neste Paulus oppgir som grunn for at kvinner skal møte fram i kirken med hodet tildekket er i ærbødighet for skikk og bruk i samfunnet. Legg merke til hva han sier i vers 16: «..en slik skikk har ikke vi..»
«...Men dersom det er en skamfar en kvinne å klippe eller rake av seg håret, da la henne tildekke hodet» (vers 6). Det Paulus sa var at det å vise seg på offentlig møte i menigheten uten å ha hodet tildekket innebar det samme som å vise seg med avklippet hår eller barbert hode. Det ville ha vært stikk i strid med den rå­dende skikk i Korint.

Marcus Dodd sa om dette:
Blant grekerne var det en universal skikk at kvinner skulle opptre offentlig med tildekket hode, vanligvis med hjørnet på sjalet dradd over hodet som ei hette. Følgelig insisterer ikke Paulus på at ansik­tet skal tildekkes, som i Østen; han insisterer bare på at hodet skal tildekkes. Denne tildekkingen av hodet kunne unnværes bare på steder hvor de var avsondret fra offentlig innsyn. Tildekkingen var derfor det gjenkjennelige tegnet på avsondring. Den var det tegnet som proklamerte at hun var en privat og ikke en offentlig person; den definerte hennes plikter til å være hjemme og ikke utenlands, i husstanden og ikke i byen. Begge kjønn så på sløret som det sanneste og mest oppskattede emblemet på kvinnens stilling.

I vår tid, i vårt land, er ikke dette skikk og bruk. En kvinne ser ikke mer sømmelig ut om hun går med slør eller hette på hodet offentlig. Bæringen av sløret var kjennetegnet på sann kvinnelig anstendighet på Paulus tid, men i dag kjenner en igjen denne dyden like mye når en ser en oppriktig oppførsel som ikke er innbilsk, og et åpenhjertig ansiktsuttrykk der en har et ekte glimt i øyet.
Dydige gifte kvinner hadde på hodet dette tegnet på at de var underlagt sine ektemenn. En kvinne som viste seg med utildekket hode i kirken på Paulus tid i Korint ville ha skanda­lisert menigheten. Fremmede mennesker ville ha trodd at en slik kvinne var en av byens umoralske kvinner! En slik oppførsel ville ha kastet skygge over henne og ektemannen hennes. Det ville ha vanæret hennes overhode, ektemannen hennes.

Amerikanske skikker


Også vi har våre sosiale lover og skikker. Ved århundreskif­tet var det nettopp i Nord-Amerika skikk og bruk i de fleste kirker at mennene satt på den ene siden i kirken og kvinnene på den andre. Jeg har vært i tjenesten i mange tiår, og for mange år siden prekte jeg i menigheter der denne skikken frem­deles var rådende. En mann våget ikke å sitte på kvinnenes side, og en kvinne torde ikke å sitte på mennenes side. Det var skikk og bruk for dem. Og det var best du rettet deg etter det, ellers trodde de du var ute av kurs.
På et mye tidligere tidspunkt forteller historien til First Bap­tist Church i Boston om en episode der diakonene gikk ut av kirken for å konferere med hensyn til hva de skulle gjøre med en brudgom som hadde kommet inn sammen med sin brud og som nå satt sammen med henne på kvinnesiden.

De bestemte seg for å gå drastisk til verks. De gikk derfor nedover sideskipet bak ham, grep tak i halsen hans og kastet ham ut. Han hadde krenket det som var skikk og bruk for dem.
Donald Gee het en stor og fremragende pastor og bibel-lærer. Han tjenestegjorde som medlem av Assemblies of God's Utøvende Presbyterium i Storbritannia og Irland. Han reiste vidt og bredt blant pinsevirksomheter i hele Europa, Afrika, Australia, Orienten og Nord-Amerika.

Da han skrev om sine tidlige erfaringer fra den gang på slut­ten av tjueåra og begynnelsen av trettiåra fortalte han om da han ankom et bestemt land hvor han skulle lede en misjons­virksomhet som drev på med undervisning. Misjonæren var ikke der for å møte ham. Han hadde sendt i sitt sted en av de innfødte som talte engelsk.
«Bare vent her. Misjonæren kommer. Han ble uungåelig forsinket,» sa den innfødte.

Gee sa at det var ganske kaldt, og siden de ventet ute i fri­luft, uten noe sted å sitte eller finne ly, så ble han kald.
«Jeg ble temmelig kald,» sa Gee, «så jeg vandret rundt om­kring og trampet med føttene for å holde oppe blodsirkulasjo­nen og prøve å holde meg varm. Jeg spaserte oppover og ned­over helt til jeg var blitt litt varm. Og mens jeg gikk der be­gynte jeg å plystre en kristen melodi. Da la jeg merke til at den innfødte stirret så veldig på meg.»

Omsider sa den innfødte: «Jeg ville ikke ha gjort det hvis jeg var deg.»
«Gjøre hva for noe?»

«Plystre.»
«Hva er det som er så galt med å plystre?»

«Her i dette landet blir det sett på som vulgært å plystre. Om noen i forsamlingen hadde hørt deg, så ville ingen ha kom­met for å høre deg preke.»
Gee skrev: «Jeg måtte rette meg etter det som var skikk og bruk for dem mens jeg var der. Jeg lærte ganske snart, og etter­som jeg reiste over hele verden pleide jeg å se fram med for­ventning til neste land for å finne ut hva jeg kunne og ikke kunne gjøre.»

Om du skal være et effektivt vitne for Herren Jesus Kristus, så er du temmelig nødt til å rette deg etter det som er skikk og bruk for folk. Jeg er sikker på at om vi hadde hatt en slik skikk nå i dag om at kona skulle gå med slør, så ville det ha vært uklokt å ignorere den. Dersom folk i sin alminnelighet hadde betraktet det som usømmelig og ikke gå med slør, så ville det helt klart ha vært klokt av dem som søkte å fremme Kristi sak å tilpasse seg til skikken. Et brudd på de uskrevne lovene i samfun­net har forårsaket at mang en predikants tjeneste har blitt uten fruk­ter.
På slutten av 2 verdenskrig dro en av lederne for et ameri­kansk pinsesamfunn til Tyskland for å komme sammen med lederne for pinsebevegelsen der. De hadde et lite bankett-lignende møte for å diskutere planer som forelå om å etablere vekkelsessentre.

Amerikaneren sa: «Det var skikk og bruk for dem at de drakk et lite glass vin før måltidene. De var ikke vinpimpere; det var ganske enkelt bare skikk og bruk for dem. Men det var ikke skikk og bruk for oss, og jeg var temmelig bundet av min samvittighet. Hva skal jeg gjøre? funderte jeg. Omsider sa Guds Ånd til meg: 'Ordet sier at du skal spise og drikke hva som enn settes foran deg, og ikke stille spørsmål.' Så jeg gikk i gang og nippet til vinen.»
Omtrent da lente lederen for den tyske pinsegruppen seg over til Gee og hvisket inn i øret hans: «De sier at enkelte av de hellige i Amerika drikker kaffe.»

Han skrev: «Jeg drikker selvsagt kaffe selv, men jeg tok meg selv i å snu meg til henne og si: 'Søster, jeg beklager å måtte si det, men de gjør virkelig det.'»
Mens han var der kunne han ikke drikke noe kaffe, for det ville ha krenket det som var skikk og bruk for dem.

Jeg liker måten Weymouths oversettelse sier det på: «Men dersom noen som helst er tilbøyelig til å være kranglevoren på dette punktet, så har vi ikke noen slik skikk, og det har heller ikke Guds menigheter» (vers 16).
Med andre ord sier Paulus at Menigheten retter seg etter det som er skikk og bruk i et land.

Paulus' appellerer til det som er naturlig


Paulus kommer med en appell til, og den sikter mot vår følelse av det som er naturlig. «Lærer ikke selve naturen at dersom en mann har langt hår, er det til skam f or ham ? Men dersom en kvinne lar håret vokse langt [KJV: har langt hår], er det henne til ære..» (1 Cor 11:14-15).
Igjen er Marcus Dodds kommentarer opplysende for oss:

Av natur er kvinnen begavet med et symbol på anstendighet og tilbaketrukkenhet. Sløret som gir til kjenne hennes hengivelse til pliktene i hjemmet er rett og slett en kunstig forlengelse av den naturlige hårgaven hennes. Det lange håret som den greske snob­ben hadde . . . var akseptert av folket som en indikasjon på en kvinnfolkaktig/bløtaktig og luksuriøs måte å leve på, som var egnet for kvinner.....uegnet for menn.
Legg igjen merke til at Paulus ikke sa at Gud hadde sagt det. Han sa: «Lærer ikke selve naturen...» Han går til naturen for å føre bevis for et poeng. Det har blitt utkjempet miniatyr-kriger med den følge at kirker har blitt splittet på dette spørs­målet: Lærer Bibelen at kvinner skal ha langt hår?

Hvor langt er langt? Og hvor kort er kort? Jeg virket som pastor i 12 år. Og på en eller annen måte slapp jeg igjennom nåløyet på visse steder, selv om min kone ikke hadde langt hår slik de andre kvinnene hadde. De brukte å ta det lange håret og tvinne det sammen i en knute på hodet. Men hodet til min kone var mer tildekket enn hodene deres var. Uansett hvor langt håret deres var, så dekket det ikke hodene deres. Hodet til min kone var dekket.
Paulus appellerte til det som er naturlig. Når en kvinnes hår er lenger enn menn vanligvis har håret, da vet du at hun er en kvinne. Vi vet fra malerier som er fra bestemte perioder i historien at menn hadde lenger hår enn det vi vanligvis har i dag. Men samtidig hadde kvinner litt lenger hår enn det igjen. Mennenes hår var likevel kort datidens standard tatt i betrakt­ning.

Jeg vil si følgende: Jeg tror ikke det er bra for en eneste kris­ten mann eller gutt å være det minste kvinnfolk aktig. Guds Ord taler imot det.
Den vise mann i Predikantens bok sa: «La oss høre hele sakens konklusjon. Frykt Gud og hold hans befalinger; for dette er mennes­kets fullstendige plikt» (Eccles 12:13; King James).

La oss så oppsummere de poengene Paulus hadde:
1. Han sier ikke at det er uærbødig av kvinner å vise seg med utildekket hode. Han insinuerer det ikke engang.
2. Han sier ikke at det mishager Gud.
3. Det han sier er at det er skikk og bruk. Og det er klokt å rette seg etter det som er skikk og bruk.
4. Han appellerer til det som er naturlig.

Paulus tok for seg prinsipper som har en universal anven­delse. Men siden tider og skikker har endret seg med hensyn til hva som er feminin anstendighet, så ser jeg ingenting i dette skriftavsnittet som skulle kunne hindre kvinner fra å vise seg offentlig med utildekket hode her i vårt land. Men om du hadde befunnet deg på et annet sted, og det der var skikk og bruk å gå med tildekket hode, så ville jeg ha oppmuntret deg til å rette deg etter det.



Artikler om kvinnespørsmål:


Var Paulus en kvinne hater?

Er mannen kvinnens overhode?
Må kvinner tie i menigheten?

Må kvinner ha tildekket hode i kirken?

Kan kvinner pynte seg i fine klær og bære smykker?


Ingen kommentarer: